Tímarit Verkfræðingafélags Íslands - 01.12.1963, Qupperneq 21

TlMARIT V F1 1963
115
forbud i Norge. Om kvellen sá vi to store hvaler, som
boltret sig i sjoen, og sendte vannet tilværs i hoye
stráler. Senere morret vi oss med á skyte fugl. Kapteinen
styrte pá kryss og tvers slik at vi kom pá passende
skuddhold,
Det er ingenting som er sá morsomt som á være
passager pá en lastebát. Det er en hyggelig máte á reise
pá. De hadde nok ikke hatt det sá lett de som utvandret
til Island for ikke mere enn 1000 ár siden.
En av de forste var Ingólfur Arnarson, den forste
landnámsmann pá Island som kom over fra Norge.
Senere komm en stadig strom av utvandrere fra Norge,
Irland og Skotland. Noen var smákonger fra Norge, som
komm med hele fláter, men der komm ogsá bondefamilier
med en enkel skute. De komm i ápne skuter med smá
barn, husdyr og losore. Kompass fandtes ikke pá den
tid, sá det var nok ikke alle som fandt Island. Grunden
til utvandringen har muligens vært modstand mot Harald
Hárfagre, som arbeidet for á samle Norge, men det har
kanske ogsá bare vært lyst til nye eventyr.
Islendingerne nedstammer sáledes fra mange dyktige
og mektige familier, og det er enestáende, at Islend-
ingerne i sine sagaer har oppgitt navnene pá 400 familier
med ca. 3500 personnavn, slik at de der har en uvurderlig
kilde til Islands ældste historie.
Endelig kom vi oppunder Island. Frem av táken duk-
ket den ene svære isbræen frem efter den annen, höye
og dominerende, og over isbræen sá vi farverne fra sol-
nedgangen. Det var et eventyr. Det passet godt til navnet
Island.
Vi passerte Vestmannaoerne, Hlidarende, Gunnars
gárd, og Bergthorskval, Njáls gárd. Efter 6 dage ombord
ankret vi opp pá reden utenfor Reykjavik.
Kora lá i Reykjavik i 4 dage, sá jeg hadde god tid til
á se pá byen. Reykjavik hadde dengang 16 000 inn-
byggere. Det virket báde hyggelig og hjemlig, at alle i
telefonkatalogen stod oppfort efter fornavn, ikke som
hos oss efter efternavn.
Det var et selskap som het Gigant som eiet Dettifoss.
Jeg besokte styrets formann, hoyesterettsadvokat Eggert
Claessen. Han var som det het pá islandsk „Hæstarétt-
armálaflutningsmadur" og en meget dygtig og hyggelig
mann.
De andre direktorer bodde pá landet utenfor Reykja-
vik. Jeg fikk min forste ridetur pá en islandsk hest da
jeg besokte dem. Jeg gjorde mitt beste for á se ut som
en rytter, som kunne styre en hest, men det gikk nok
dit hesten ville,
Fredag 2. juli forlot Kora Reykjavik. Jeg fikk en ny
kamerat i lugaren, Advokat Edvard Mortensen, senere
et fremtredende medlem i Færoingernes selvstendighets-
kamp. Vi fikk ogsá ombord en del Islendinger. Selv om
de bare skulle reise et kort stykke, tok de med sig
sengklær, hodepute, underdyne, laken og overdyne, og
lá pá dekket pá le side, den ene ved siden av den andre.
Kysten tok sig storartet ut, hoye, blá fjelder med hvite
sneklatter, som halvveis forsvant i skyene. Vi reiste
nordover over Faksefjord og Breidifjord. Over det hele
raket Snef jellsjokul med en blendende, hvit, solbeskinnet
topp.
Vi var innom Isafjord, en by pá ca. 2000 innbyggere.
Kjopmann Thomas Amlie og min far drev for mange
ár siden hvalfangst der, men hvalfangststasjonen var nu
omlagt til sildestasjon.
Vi rundet Kap Horn eller ,,Hornbjarg“ og komm like
oppunder Polar sirkelen. Drivis kommer inn mot nord-
kysten gjennemsnittlig i 4 av 5 ár. Av og til kommer
en isbjorn inn med drivisen pá Nordlandet. Ifjor kom
Kora inn i isen. De sá báde selhund og kobbe, og báten
blev klemt, sá baugen fikk en stor sprekk.
Iár lá drivisen lengere nord, sá vi slapp lettvindt
igjennem.
Vi standset i Siglufjord. Byen var kun bygget for
silden. I sildetiden hadde byen 6000—8000 innbyggere,
resten av áret kun 1000 innbyggere.
Mandag 5 juli kom vi inn til Akureyri, hvor jeg skulle
forlate Kora.
Jeg hadde da vært 11 dage ombord. Det hadde vært
en hyggelig reise. De fleste blir snart vant med sjoen.
Folkene ombord malte og reparerte. De hang i stillaser
báde utabors og innabors, og de syns det var morsomt
nár jeg snakket med dem. De hadde mange morsomme
historier á fortelle. Jeg var blitt gode venner med alle
sammen og syns det var trist á forlate báden. Kaptein
Abel var en meget ivrig rytter. Han instruerte mig hver
dag ombord, og nár vi lá lenge nok i en eller annen
havn, leiet vi hester og tok en ridetur.
Nu skulle det holdes eksamen.
Vi fikk leiet hester. Jeg blev satt forst, kapteinen
red efter og smeiste pá hesten min. Jeg hadde nok ennu
meget á lære, men jeg holdt mig i alfall i sadlen, og
jeg blev ansett for á være brukbar til á dra avgárde
pá den ca. 500 km lange ridetur jeg skulle ha.
I Akureyri hilste jeg pá kjopmann Johan Havsteen.
Det var tidligere ordnet slik, at han skulle skaffe mig
folgemann og hester.
Folgemannen het Jón. Han hadde ialt 10 hester. Hver
av oss hadde to ridehester, slik at vi kunne bytte hest
hver halvtime, mens den andre lop efter uten rytter.
Desuten hadde han 4 baggagehester og to unghester,
som han ville lære opp.
Over middag seilet jeg over fjorden med min sadel
og andre saker. Imens tok Jón hestene over elven og
rundt fjorden. Vi holdt pá et par timer for alle klovene
var iorden, og sá kom vi endelig igang. Hver pakkhest
bar omtrent 50 kg., 25 kg. pá hver side. Mere burde
de ikka ha om hestene skulle lope i trav, men sá kunne
de ogsá rekke opp til 70 km om dagen. Hvis det gikk
i skridtgang, kunne pakkhestene bære 100 kg. De is-
landske hestene er smá og kraftige ponnier. Oppover
og nedover bakke sprang de som hunder. Den forste del
av veien gikk oppover et noksá bratt fjell. Vi red over
en ás i 600 m hoyde. Naturen lignet meget pá hoyfjellet
hjemme.
Folgemannen tok det rimelig forste dagen. Efter 20
km ridt standset vi pá prestegárden pá Hals. Provsten
i Thingeyarsyssel, Ásmundur Gíslason, som bodde der,
var prest i 6 kirker. Den borteste kirken lá ca. 6 timer
vekke. Han var ogsá prest pá Grimsey, Islands ytterste
forpost i polarhavet. Der bodde 90 mennesker, som skulle
være Islands beste sjakkspillere.
Prestegárden var bygget med tykke torvvegger. Stuer,
kontor, kjokken, fjos og ildhus var under samme tak.
Stald og fjos var bygget serskilt. Det var deilig om
sommeren, men om vinteren, fra begyndelsen av oktober
til 1 juni — 8 máneder — lá sneen langt over vinduerne.
Skiene var da det eneste fremkomstmiddel.
Jeg fikk det mest utmerkede stell. Det var smá,
hyggelige stuer. Den ældste son spilte Beethoven og
meget annet pá orgel, og jeg tenkte, at de, som levet