Ritröð Guðfræðistofnunar - 01.01.2007, Blaðsíða 82

egnet til á belyse visse sider av relasjonen mellom folkets moralske bevissthet
og dets lovgivning.
Pá flere máter er evtanasi-sporsmálet eksempel pá et etisk dilemma der ulike
normative momenter kan stá i innbyrdes konflikt med hverandre: individuell
valgfrihet i forhold til fellesskapets tradisjon, kortsiktige losninger i forhold
til mulige langsiktige folger osv. I dette bidraget vil jeg konsentrere oppmerk-
somheten om fclgende problemstillinger: Hva skal veie tyngst av de to etisk
relevante hensynene - enten respekten for menneskelivets verdi eller omsorgen
for menneskets livskvalitet? Og hvilken etisk vurdering skal komme til uttrykk
i form av samfunnets lovgivning - i en situasjon hvor det innen befolkningen
prioriteres ulikt mellom noen av de etisk mest relevante hensynene?
Nár jeg her taler om livets ”verdi”, foretar jeg en avledning av menneskets
iboende verdi eller det som jeg heller vil kalle eksistensverdi: at noe har verdi
i kraft av á være til.2 At mennesket gis en verdi-status i denne forstand, med-
forer at vi má operere med korresponderende etiske normer for vár atferd.
Pliktetisk formulert dreier det seg om plikten til á verne om det menneskelige
livet, formálsetisk defmert er det tale om den biologiske eksistensen som et
grunnleggende gode for mennesket. Begrepet ”(livs)kvalitet” brukes her i nor-
mativ betydning som et samlebegrep for individers nátidige eller framtidige,
positive personegenskaper. Pliktetisk uttrykt dreier det seg om ikke á krenke,
men stotte utfoldelsen av menneskers ulike kvaliteter. Formálsetisk gjelder
det á maksimere "personal life” for det aktuelle mennesket. Den mer presise
innholdsbestemmelsen má skje i hvert enkelt tilfelle.3
Med hensyn til evtanasi (i den offentlige debatten ofte kalt "dodshjelp”)
begrenser jeg meg til aktiv eller direkte evtanasi, her i betydningen á forársake
et sykt menneskes dod gjennom en handling utfort etter vedkommendes eget
onske. Assistert selvmord i den mening at man hjelper et slikt menneske til
selv á utfore den dodbringende handlingen, holdes altsá utenfor horisonten.
For begrensningens skyld vil jeg konsentrere framstillingen om et kasus
og knytte mesteparten av analysen og vurderingen til foreliggende materiale i
tilknytning til dette.
2 Jf. Schmidt, s. 178f. og 0stnor, s.44-46.
3 Se oversikten over ulike betydninger av begrepet innen bioetikken, hos Carlberg, s. 116-158.