Ritröð Guðfræðistofnunar - 01.01.2007, Blaðsíða 96

den eller normen livets verdi utledes. Slik tidligere pápekt kan den dels presi-
seres som plikten til á verne livet, dels som formálsetisk verdibegrep. Livet sees
som et gode per se, uten nærmere vilkár. Ved at det slik er selve menneskets
fysiske liv som gis verdi, folger at denne ikke kan fratas mennesker som mang-
ler bestemte kvaliteter (helse, bevissthet, livslyst, velvære osv.). At dette vil ha
relevans for den etiske vurderingen av aktiv evtanasi er innlysende.
Det andre perspektivet er menneskets legemlighet. Ved á fokusere pá kropps-
ligheten oppnár vi at den biologiske siden ved mennesket gis etisk relevans og
fár en sentral betydning i etisk argumentasjon. Menneskets ”liv” blir dermed
definert ved hjelp av kriterier knyttet til organismens funksjoner. Til forskjell
fra en slik tilnærming kjennetegnes livskvalitetstenkningen av at man bygger
sin menneskeforstáelse pá at det dreier seg om en person med muligheter og
egenskaper. Livet fár da en verdi som forutsetning for og middel til det som er
det egentlig konstitutive for mennesket, det være seg meningsfullhet, fornuft,
selvbevissthet e.l.16 Pá teologiske premisser er skapertroen tilstrekkelig basis
for á gi legemligheten selvstendig etisk dignitet. Pá allmenne premisser vil en
okologisk betraktning av mennesket som del av naturen kunne bidra til det
samme.
Hva kan dette bety med henblikk pá á finne etisk holdbare kriterier for
várt samfunns rettsregleri Lovgivningen pá et etisk brennbart og kontroversielt
omráde som evtanasi generelt og aktiv evtanasi spesielt, er et sporsmál om kol-
lektivets etiske identitet og grensedraging. Med det eksisterende mangfoldet i
etisk bedommelse mellom f.eks. representanter fra Human-Etisk Forbund og
Landsforeningen Mitt Livstestament pá den ene siden og representanter for
kirkene og for tradisjonelle humanister pá den andre siden er det ikke grunn-
lag for noen ”overlappende konsens”. I en slik situasjon med konfrontasjon
mellom rasjonelt og livssynsmessig betingede posisjoner má den nodvendige
lovreguleringen skje ved at samfunnet gjennom sine fellesinstitusjoner treffer
et valg. Pá bakgrunn av det foregáende vil jeg antyde et toleddet hovedkrite-
rium for lovgivningen til direkte evtanasi-problemet: a) Fordi mennesket har
fátt sitt biologiske liv gitt og fordi dets legemlige eksistens er et vilkár for an-
dre goder, má livet vernes og opprettholdes. b) Fordi den etiske normen livets
16 Jf. Carlberg, s. 159ff.
94