Ritröð Guðfræðistofnunar - 01.01.2007, Blaðsíða 91

ler pá et etisk prinsipp om ”livets uavhendelighet og ukrenkelighet”. Lovens
henvisning til barmhjertighet overfor háplos syke er ifolge aktor en grunn til
reduksjon i straff, men ikke til straffritak. Loven selv foretar etter hennes me-
ning en aweining av de ulike, kryssende hensyn som her gjor seg gjeldende.
Hun awiste ogsá at det i det aktuelle tilfelle kunne være tale om noen nod-
rett.
Retten fulgte i dette stykke aktors argumentasjonslinje, og bekreftet sáledes
at forestillingen om livets ”uavhendelighet” er et etisk premiss for gjeldende
straffelov ut fra lovens forarbeider. Den dreptes samtykke og den handlendes
medlidenhet fikk derfor etisk og juridisk relevans med henblikk pá vurderin-
gen av alvoret i handlingen, men var ikke tilstrekkelig til á gi straffritak for
framgangsmáten som sádan.
En ytterligere begrunnelse for sin konklusjon fant retten i det forhold at
Sandsdalens handlemáte ikke kunne rubriseres under betegnelsen ”passiv
dodshjelp”. Hva Oslo Byrett la i denne kategorien, ble ikke helt presist defi-
nert. Men man vurderte særlig sporsmálet om Sandsdalens tilfelle kunne sies
á være et eksempel pá smertelindring ved hjelp av morfin og med framskyndet
dod som folge. Retten awiste en slik klassifisering med det argument at Sands-
dalens formál ikke var smertebehandling, men livsavslutning og befrielse fra
lidelse. Dette siktemálet fant retten uttrykt ogsá i doseringen av morfin.
Endelig inkluderte retten i sine overveielser sporsmálet om det eventuelt
hadde foregátt en endring i befolkningens rettsbevissthet i form av en mer
aksepterende innstilling overfor aktiv evtanasi. Man konstaterte at det fantes
undersokelser av folks holdninger som kunne tale for at det skjedde en ut-
vilding i liberaliserende retning. Samtidig forutsatte man at mange delte det
standpunkt som riksadvokaten ga uttrykk for i en annen, beslektet sak: ”Det
bryter sterkt med en i vár kultur solid forankret oppfatning av menneskelivets
ukrenkelighet á tillate som rettmessig á ta livet av et menneske, aktivt og mál-
rettet, nár man ikke befinner seg i en nodvergesituasjon”.10 Retten konklu-
derte pá dette punkt med at en mulig forandring i borgernes oppfatning ikke
var noe tungtveiende argument for straffritak ved brudd pá den gjeldende
lovgivningen.
Oslo Byrett, s. 22.
89