Atuagagdliutit - 07.11.1968, Blaðsíða 14

Fra bygd til by?
fordi det er her de kan få billige hus.
Samtidig g j øres det ingen ting for å
gjøre fisket mer tiltrekkende, alt sat-
ses på trålerflåten, som, p. g. a. de
umenneskelige arbeidsforholdene, ikke
til trekker de fiskerene som har det
alternativet å drive småbåtfiske.
Grønlandsinteresserte bekjente har
anmodet meg skrive en liten artikkel
om Grønlandsministeriets redegjørelse
for lokaliseringspolitikken („Fra bygd
til by“, manuskriptet utarbeidet av
redaktør Kai Christensen). Dette kan
jeg ikke gjøre ut fra noe førstehånds
kjennskap til Grønland, da jeg ikke
har vært der. Min kommentar bygger
på spredte opplysninger om landet,
kombineret med den almene innsikt i
økonomiske og sosiale forhold i peri-
fere bysamfunn som burde være re-
sultatet av flere års sammenliknende
studier av slike samfunn rundt Nord-
Atlanteren fra Newfoundland til Nord-
Norge.
Som samfunnsforsker nøler jeg ikke
med å sette frem den påstand at utred-
ningen bygger på et mer enn tvilsomt
vitenskapelig grunnlag.
Forfatterens dokumentasjon av „fol-
kestrømmen mot byerne11 i mange
land og i mange perioder (s. 7—13) er
fullstendig verdiløs som argument i
den grønlandske lokaliseringsdebatten.
Leseren får inntrykk av at folk nær-
mest flytter av prinsipp, helt blindt,
eller av at flyttestrømmen ledes av
lover som likner naturlover. Om vi
kan være enige om at flyttestrømmen
består av individer og familier som
flytter for å få det bedre (realisere sine
verdier), så ville mye være vunnet.
For da kunne vi konsentrere diskusjo-
nen om de spesifikke faktorene som
påvirker attraktiviten av alternativene
„bli“ og „flytte11. At folk flytter biir da
mindre interessant enn hva slags alter-
nativer de velger imellom. Av spesiell
Af O tt ar Brox
interesse for planlegging er spørgsmå-
let om hvordan offentlige tiltak på-
virker valget. Statens penger kan bru-
kes til bl. a. å oppgradere byaltema-
tivene, eller til å oppgradere bygde-
alternativene. Dessuten kan de faktisk
brukes til å gjøre bygdealternativene
dårligere, slik som i Nord-Norge, der
utenlandske og urbane konserner er
gitt billige lån etc. til å drive virk-
somhet som virker til skade for den
næring som drives av bygdefolk. (Når
det gjelder dette vil jeg henvise til
min bok: Hvad skjer i Nord-Norge?
En studie i norsk utkantpolitikk, Oslo
1966).
Forfatteren går så langt som til å
hente argumenter i Latin-Amerika for
å konsentrere investeringene i Grøn-
land. Bønder flytter til byene i Latin-
Amerika, ergo må velferdsbevilgnin-
ger brukes slik at fiskere gjør det
samme i Grønland. — Men hva flytter
bygdefolk fra i Chile? De flytter fra
en situasjon der de ikke kontrollerer
noen ressurser, der de må arbeide gra-
tis for å bruke godseierens veier og
samle tørrkvist til brensel. De pro-
dukter som de måtte klare å få produ-
seret får de helt usannsynlig dårlige
priser for, og siden de er gjeldbundne
til kjøperen, har de ingen rettigheder.
— Såvidt jeg forstår, er det ingen som
kan forhindre grønlandske bygdefolk i
å udnytte lokale ressurser, og den or-
ganisasjon som omsetter deres produk-
X
Den sensationelle el-
radiator med indbygget
stuetermostat og trin-
regulering!
Termostaten påvirkes ikke af ovnens
varme, men reagerer udelukkende på
STUENS temperatur.
De behøver ikke selv tænke på at re-
gulere varmen — ADAX glemmer al-
drig, den tænder og slukker automa-
tisk efter den temperatur, De har valgt
og sparer derved strømi
HavenujmM-s
EE-3IATE II IEE E X - G R O S
a/s aage havemanns eftf. mosedalvej 11 valby

S Den gyldne,
/■ smidige OMA margarine \
j er lige velegnet til bordbrug
og madlavning! - Sig navnet: OMA margarine!
OMA margarine kultiussartalik akungnaitSordlo
* nerrivingme atugagssatut nerissagssiornermutdlo /
\ åssigingmik piukunarpoKl OKautigluk ateK: /
\ OMA margarine!
ter eksisterer ikke for å maksimere
c verskudd, men for å maksimere klien-
tens velferd. Det er vel lite som tyder
på at flyttestrømmen ville ha hatt
samme omfang i Latin-Amerika om
bygdefolks rettigheter til ressurser og
omsetningssystemet hadde vært som i
Grønland. — Jeg spurgte engang en
sovjetisk sosiolog hvorfor såmange for-
lot kollektivbrukene og reiste til Mos-
kva. — Folk vil ha vannklosetter, så
han, og det finnes ikke på kollektiv-
brukene. Han ga denne opplysningen
som om det var en meteorologisk stør-
relse, upåvirket av politiske avgj ørei-
ser. Han kunne godt ha vært forfatter
av den foreliggende brosjyre.
En bør også være klar over at folke-
strømmen fra land til by i Vest-
Europa og Russiand også har vært en
strøm av arbeidskraft fra produksjon
av jordbruksvarer til produksjon av
industrivarer (og services). Dette er jo
ikke problemstillingen i Grønland.
Bygdefolk produserer nå fisk for et
elastisk verdensmarked, og det skal
de forutsetningsvis gjøre også etter at
de er flyttet til Godthåb. Og skala-
fordelene ved å produsere saltfisk, fi-
let og frosne reker i store, heller enn
i mindre enheter, er så små at det er
helt usannsynlig at de kan rettferdig-
gjøre de enorme investeringene som er
nødvendig for å gjennomføre konsen-
trasj onsprogrammet. I Island og i
Nord-Norge finner vi nettopp eksem-
pler på at de kan drives en lønnsom
kvalitetsproduksjon av ferdigvarer i
svært små enheter. Det er riktig nok
at det på Island har foregått en sterk
urbanisering (i flere betydninger av
ordet) men det at en del fiskevær har
vokst sterkere enn andre lokalsamfunn
har vel først og fremst vært en reak-
sjon på lokalt ut viklede fortjenestemu-
ligheter, og ikke et resultat av „sen-
tral planlegging11, det vil si utenfra
finansierte milliardprogrammer som
hadde befolkningskonsentrasjon som
mål.
På Newfoundland har regjeringen i
flere år praktisert en „målbevisst plan-
legging11 for å få konsentrert befolk-
ningen, og resultatet burde studeres
av de som er interessert i å skaffe seg
holdepunkter for planlegging på Grøn-
land. (Her kan jeg henvise til min bok
The Maintenance of Economic Dua-
lism. Social Structure an Development
in Newfoundland, p. t. under publise-
ring af Memorial University, St.
John’s). Knapt nok noen fiskere eller
andre som må nøye seg med ufaglært
arbeid flytter til St. John’s eller de an-
dre byene, og befolkningen vokser i
„the outports11, eller fiskeværene. Der-
for må regjeringen bestikke folk for
å flytte, og så flytter de noen kilome-
ter og kasserer inn flere tusen dollars.
Men de flytter systematisk til steder
som ikke vokser særlig fort i folketall,
500 MOTORCYKLER
OG SCOOTERE
nyere og ældre, bortsælges til spot-
priser. Priser fra 350 kr. Skriv ef-
ter lagerliste.
Autohuset
GI. Kongevej 76 . København V.
Jeg har ingen dogmatiske forestil-
linger om hvordan folk på Grønland
bør bo i fremtiden. Men det ser ut som
om grunnlaget for byenes økonomi
(basisindustrien) skal være fiske med
store, havgående båter. Erfaringsmes-
sig vet vi at dette fisket bare appelle-
rer til et lite mindretall, og sterk re-
kruttering til slikt fiske (trål og stubb-
fiske) forutsetter at det utvikles få og
dårlige alternative inntektsmuligheter.
For å få klarlagt dette spørsmålet
burde det settes igang sosioligiske un-
dersøkeiser i byene, slik at en kunne
stille prognoser over hva slags re-
kruttering en kan regne med. — Fra
Norge vet vi at fiskere som kan tjene
såpass som 10.000 kroner i kontanter i
heimbygda, er fullstendig uinteressert
i år flytte til byene for å fiske med
store båter, selv om de da kan tjene
to eller tre ganger så mye.
Forfatteren synes synd på de som
likevel „ikke vil — eller kan11 flytte
til byene (s. 26), selv om ingen inve-
steringer blit gjort utenom disse. Dette
kalier han et „socialt11 problem, og
han foreslår det løst ved „billige lån
og eventuelt tilskudd til reparasjon av
boliger11, og ved å støtte opp husflid
og hjemmeindustri og andre erhvervs-
muligheter „som ikke stiller store ka-
pitalkrav11. Men kan slike tiltak unngå
å redusere tallet på flyttere? Viser ikke
dette oss at det å investere i bygdene
er et alternativ til å det skaffe plass
for alle i byene, et alternativ som
burde analyseres på en seriøs, ikke
forutinntatt måte? Dersom investerin-
gene i Grønland tar sikte på å maksi-
mere befolkningens velferd, ut fra
denne befolkningens egne premisser,
vil det da ikke være riktig å prøve å
finne ut hvilken fordeling av investe-
ringene som ga størst velferdseffekt?
Hvis slike kalkyler har været foretatt,
så ser en i alle fail ingen spor av dem
i den foreliggende publikasjon.
Det virker som om forfatteren er
svært oppsatt av mulighetene for å
skaffe Grønlands befolkning en så god
„service11 som mulig, og det er vel
umiddelbart innlysende at det må
være lettere å sørge for skoler, syke-
hus, elektrisitet, vann og kloakk dersom
befolkningen konsentreres i et mini-
malt antall byer. Men like innlysende
må det være at grønlenderne, som vi
andre, ikke oppfatter denne „service11
som livets mål og menig. Hvor mye
„service11 kan en f. eks. renonsere på
for å slippe å være mannskap på trå-
ler, og heller engasjere seg i selvsys-
selsatt, allsidig ressursutnyttelse?
Et alternativ til det å bygge boliger,
arbeidsplasser og „service11 for ut-
stedsbefolkningen i byene, er det å
bruke pengene til å utvikle erhvervs-
livet på utstedene. Jeg har f. eks. van-
skelig for å forstå at det skal være
nødvendig å betale grønlandske fiskere
under halvparten av den prisen nord-
menn får for fisken. Regnestykker over
hva slags pris „markedet gir grunn-
laget for11 har meget liten interesse i
denne forbindelse, når en tenker på de
store subsidier som Grønland tilføres
i andre former. Videre kan en spørre
om muligheterne for viderefordeling
av fisk og andre råstoffer i utstedene
er undersøkt, under forutsetning av at
en var villig til å investere i produkt-
EEE VINRUDE
SALG, SERVICE OG REPARATIONER
tuniniaineK, pilersuineK iluarsainerdlo
ANDERSEN & CHRISTIANSEN
Box 119 . 3900 Godthåb . Telegramadr.: ANDCHRIS
ukiorparu-
jugssuarne
kavfimik
pitsaussui-
narmik
niormteKar-
taraimavugut!
god KAFFE
gennem
generationer
CHRISTGAU
og prosessutvikling, oppsamlingssy-
stemer, kvalitetskontrol!, veiledning og
merkedsføring. Dersom en kunne få
opp den økonomiske aktiviteten og
inntektsnivået i utstedene, vil det vel
sannsynligvis være mulig for lokal-
befolkningen å utvikle tilpassete ser-
vice-innretninger, særlig dersom ut-
stedene ble kommunale enheter, slik
som i Island.
Nå må en selvfølgelig passe seg for å
skjære alle utstederne over en kam,
slik som forfatteren av „Fra bygd til
by'1 stort sett gjør. Mulighetene for
f. eks. å forbedre havna og for å skaffe
vatn varierer naturligvis fra sted til
sted, og det finnes rimeligvis steder
som det er for vanskelig eller kostbart
å utvikle til noenlunde standard. Men
det er all grunn til å stille spørgsmålet
om det ikke er lettere å fa istand
flytting mellom to nærliggende steder
som likner pa hverandre i erhvervs-
liv og so&ial struktur, enn det er å
urbanisere en befolkning, i. eks. ved
flytting mellom et lokalsamfunn der
ane er selvsysselsatte, til en by der en
bare kan skaffe seg midler til livets
opphold ved å ga mn på bunnen af
heirarkiske organisasjoner. Men dette
spørgsmålet ville en vel ikke få svar
pa før en økte bygdebefolkningens
valgmuligheter ved at en også for-
søkte å utvikle de utstedene der for-
holdene lå best tilrette.
Disse kommen er altså ikke bygd på
noe førstehånds kjennskap til Grøn-
land, men på spredte inntrykk som er
lorsøkt tolket i lys av det jeg vet om
folk på kysten andre steder rundt
im o;'d-Atlanteren. De er satt på papiret
ut fra ønsket om å utvide rammen for
den debatten som bør følge propa-
gandaskriftet „Fra bygd til by“ en
debatt som jeg skulle ønske at det lot
seg gjøre å engasjere savel grønlendere
og dansker som interesserte utlendin-
ger i.
Lokalblad angriber A/G
Godthåb avis, Sermitsiak, rettede
24. oktober et groft, stormundet angreb
mod Grønlandsposten for dets be-
handling af sagen om grundspekula-
tion i Godthåb. Bebrejdelserne gik i
store træk ud på, at Grønlandsposten
siden sagens fremkomst og tre må-
neder frem ikke havde offentliggjort
Mogens Asmussens redegørelse eller
i øvrigt nævnt ét yderligere ord om
sagen.
Sermitsiak benyttede lejligheden til
at kalde Grønlandsposten „enten hyk-
lerisk, sløv eller korrupt11. Grønlands-
posten svarede lokalbladet i et læser-
indlæg:
—Redaktionen af Grønlandsposten
henviser naturligvis påstanden om, at
den er enten hyklerisk, sløv eller kor-
rupt til skraldespanden, men må for-
inden — for ikke at få vrøvl med reno-
vationsvæsenet — pakke den i en pla-
sticpose og binde en snor om.
Sermitsiak er vred på Grønlandspo-
sten, fordi bladet ikke har fulgt sagen
op om „grundspekulation i Grønland11
efter omtalen 1. august i år. Sermitsiak
er ikke vred på sig selv i samme an-
ledning.
Udover en række ubegrundede an-
greb på Grønlandsposten i almindelig-
hed angriber man helt konkret bladet
for ikke at have fundet frem til Mo-
gens Asmussens opholdssted efter hans
afrejse fra Grønland for på den måde
at aflokke ham en redegørelse for
hans meriter.
Umiddelbart efter sin afrejse fra
Godthåb tog Mogens Asmussen på en
længere ferie i et fjernt udland. Først
da kom sagen frem, og det var ikke
muligt at komme i kontakt med ham.
Men da der var „ordentlig blus på
lanternen i A/G“, som Sermitsiak skri-
ver, syntes vi med ikke ringe ret at
kunne forvente, at Asmussen reage-
rede. I øvrigt brændte en ligeså for-
arget ild i de fleste danske dagblade og
øvrige nyhedsorganer.
Asmussen kunne kun med smagløs
mangel på interesse for sine egne for-
hold være uvidende om sagens be-
handling, og det er det, man må un-
dre sig over — også Sermitsiak.
Sermitsiak retter en væsentlig del
af kritikken mod sig selv, idet bladet
ikke selv tilfredsstiller de krav, det
stiller til Grønlandsposten om dæk-
ning af lokale begivenheder i Godt-
håb. Det stofområde synes at være
Sermitsiak’s mere end noget andet
blads.
Den omtalte ligegyldighed, som Ser-
mitsiak citerer Grønlandsposten for,
henviser til de officielle myndigheders
behandling af sagen.
Med ovennævnte som baggrund fast-
holder redaktionen af Grønlandspo-
sten, at den ikke har handlet ligegyl-
digt i sagen.
Sermitsiak’s ordvalg i angrebet på
Grønlandsposten taler i øvrigt for Ser-
mitsiak’s egne kvaliteter, ikke for
Gr ønl andspostens.
14