Prestafélagsritið - 01.01.1925, Qupperneq 73
68
Prestafélagsritiö.
Árni Sigurðsson:
menn«, og að það sé aðeins »prótestantiskur hleypidómur*,
að eitthvað sé til, sem heiti frjáls hugsun, eða hugsunarfrelsi
(Kaþ. viðhorf, bls. 33).
• Mannshugurinn er háður því, sem er satt, og hann verður
að sætta sig við það, hvort sem honum þykir betur eða ver«,
segir Halldór (bls. 33). ]á, víst er um það, að mannshugur-
inn er háður sannleikanum. En á sviði hins persónulega trú-
arlífs verðum vér að lifa sannleikann, hann að gagntaka hugsun,
tilfinningar og viljalíf. Og þá er eigi framar um það að ræða, að
»þykja betur eða ver«. Vér vitum, að það þykir engum öðru-
vísi en sælt að lifa sannleikann, finna fastan grundvöll lífi
síns andlega manns. Vér vitum að þá finnur hugur vor sig
ekki bundinn heldur þvert á móti frjálsan. Þau sannast, orðin
Krists, að »sannleikurinn mun gjöra yður frjálsa“. Hann fann
sig frjálsan, en ekki háðan eða bundinn, postulinn mikli,
þegar hann mælti hin karlmannlegu og trúarglöðu hvatningar-
orð: »Til frelsis frelsaði Kristur oss; standið því fastir, og
látið eigi leggja á yður ánauðarok«. Mér skilst hið evangel-
iska viðhorf vera þetta, að sannleikurinn sé ekki ánauðarok,
heldur frelsisgjöf, og að hann vilji sigra mannshjörtun og
sveigja þau til hlýðni fyrir sinn eigin guðdómskraft, en eigi
fyrir ofurefli jarðneskrar stofnunar eða valdboð nokkurs dauð-
legs manns, er af dauðlegum mönnum er hafinn upp í eins-
konar yfirmannlegt, já nærri guðlegt tignarsæti, gerður að
meðalgangara milli Guðs og manna. Eg rnan aðeins einn
meðalgangara, og hann heitir Jesús Kristur. Og ég hygg eins
og Lúther í sínum óviðjafnanlega hersöng, að hann muni
»víst velli halda«, hversu svo sem mennirnir hyggja á sín
fánýt ráð.
Ég hygg líka, að hið evangeliska viðhorf sé viðhorf hinnar
íslenzku þjóðar. Ég hygg að hún muni, meðan kristni lifir í
landi, vera þakklát fyrir Martein Lúther, þetta verkfæri Guðs,
sem leysti kristindóminn undan andlegri yfirdrotnan Róma-
borgarbiskups. Ég hygg að hún muni alla ævi sína vera þakk-
lát þeim Oddi Gottskálkssyni og Guðbrandi Þorlákssyni, að
þeir gáfu henni ritninguna á eiginni tungu sinni. Þó að hún