Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1993, Qupperneq 162

160
Jan Ragnar Hagland
Here as in other fields, it was the peculiar glory of Icelandic scholars
to apply the forms of general medieval culture to native materials,
with results that were as happy as they were original. Behind the FG’s
sensitivity to the niceties of language lay the tradition established by
Norwegian and Icelandic poets, the skalds, who had been forging an
extraordinarily intricate kind of verse for more than three centuries.
The skalds’ says the FG, ‘are authorities on all writing or speaking’.
From their poetics he drew such terms av kveðandi and háttr for me-
ter, rynni ‘skill in letters’ (from rún- ‘rune’) and málsgrein ‘speech,
discourse’ for the subject of his discussion. (Haugen 1972:49)
Det er fá, om nokon, som vil imptegá Haugen i dette med at det geniale
her skjer i eit mpte mellom “general medieval culture” og “native mate-
rials”. Han byggjer etter alt á dpmma pá Anne Holtsmarks refleksjonar
over FGA og islandsk diktning (Holtsmark 1936:1OOff) nár han legg sá
stor vekt pá kunnskap om heimleg diktekunst som han synest á gjera.
Men det spprst om det er i den heimlege poetiske tradisjonen vi b0r
spkja om vi skal freista gripa dei grunnleggjande fpresetnader for FGA
som sprákvitskapleg verk. Eg vil i det fplgjande argumentera for at FG
i sin analyse heller byggjer pá ein tradisjon som har med runer á gjera,
ein tanke ogsá Raschellá (1982) har vore inne pá, som vi seinare skal
sjá. Hreinn Benediktsson (1972:84 og 200f) har elles sett den sida av
saka som Haugen tek opp, pá rett plass ved á halda fram at referanse
til og bruk av diktartradisjonen har vore som eit slags topos i latinsk
grammatikkskriving ute i Europa. Hreiim Benediktsson — forsávidt i
trád med Anne Holtsmark (1936:89) — ser dette draget i FGA som “a
simple imitation of the practices of Latin grammarians” (Benediktsson
1972:84). Utanom ei allmenkulturell plassering av forfattaren let dá dét
lite att av det heimlege intellektuelle utgangspunktet som Haugen her
ser for den type grammatikkskriving vi faktisk har á gjera med i FGA.
Hreinn Benediktsson er meir konsekvent i sitt syn pá forholdet mellom
heimleg og framandt i FGAs framstilling av islandske sprákforhold
midt pá 1100-talet. Resultatet er ein bruk av felleseuropeisk lærdom pá
heimleg sprákmateriale, og den kan einast, seier Hreinn Benediktsson,
sjáast som “the work of an individual creative genius” (1972:201). Det