Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1993, Blaðsíða 171

M0te mellom to skriftsprákskulturar?
169
tilh0va i ‘det andre skriftspráket’ der same teikn systematisk kan ha
fleirtydig lydverdi, som ikkje kan fastleggjast sikkert pá axman máte
enn ved á verta uttala. Om vi forstár teksten mot ein slik bakgrunn,
synest ogsá uavhengige argument for tekstemendasjon á komma fram.
I byijinga av denne fingerte dialogen heiter det i det overleverte hand-
skriftet sáleis: rœki ek œigi hvart þv rítr 0 þítt eða a eða q y ok u.
Dette har i FGAs edisjonshistorie frá Rasmus Rasks tid og framover
vore emendert pá litt ulike mátar (sjá Benediktsson 1972:213). Om
vi omset dette argumentet i FGA til runeskrift, vil vi best kunna fá ei
meiningsfull utsegn om vi fplgjer det emendasjonframlegg som Hreinn
Benediktsson har gjort og altsá les “ræki ek æigi hvart þv rítr q þítt eða
a [q] eða e y [eða] Den referansen til mner som fplgjer etter dette i
teksten, gir dá fullgod argumentasjonsverdi om vi set inn runeteikna \
X og [> for dei emenderte (korte) vokalverdiane. Det vil tilsvara usus i
báde norsk og det som synest á stá ffarn som islandsk runemateriale fiá
slutten av 1000-talet og fprste halvdel av 1100-talet, der altsá \ kunne
stá for (kort) /a/ og u-omlyd av denne, X for kort /e/ og i-omlyd av /a/,
r»for/u/og/y/.
Teksten slik han er overlevert i hs. pá dette punktet, kan derimot
vanskeleg forsvarast ved á lesa dei ulike teikna i lys av ‘den andre
skriftsprákstradisjonen’ og den diskusjon som synest fprt i det her
aktuelle avsnittet av avhandlinga. Det verkar dermed ogsá ut fiá den
synsstad som her er teken, á vera greitt at overleveringa i hs. her
er korrupt. Det á sjá denne delen av avsnittet som resultat av ‘m0te
mellom to skriftsprákkulturar’, gir likevel ikkje argument til st0tte for
á velja den eine eller den andre rekkjef0lgda mellom e og q i teksten
(jf- Idysingane i Benediktsson 1972:212fogHaugen 1972:14).
Alt ialt synest altsá den lingvistiske analysen i FGA á bli klárare om
vi dreg dette digrafiske perspektivet inn i vár forstáingsráme. Dessutan
kan det, som eg har pr0vd á peika pá, ogsá ha argumentasjonsverdi i
tekstkritisk samanheng.