Ritröð Guðfræðistofnunar - 01.01.2007, Blaðsíða 85

2. Offentlig debatt
Sandsdalen-saken forsterket kraftig den págáende norske debatten om evta-
nasi-problemenes ulike sider og ga den báde storre bredde og hoyere volum.
Overfor den offentlige diskusjonen er det nærliggende á sporre: I hvilken
forstand kan man si at spenningen mellom det á verne om det biologiske
livet og det á ivareta menneskers personkvaliteter lá til grunn for og kom til
uttrykk i 1990-árenes debatt om hvorvidt aktiv evtanasi kan legitimeres etisk
og juridisk?
Pá ’Venstrefloyen” fantes tilhengerne av en liberalisering i retning av storre
aksept for at leger kunne imotekomme pasienters onske om et dodelig inn-
grep. Det dreide seg her báde om organisasjoner og enkeltpersoner. De vik-
tigste institusjonelle representantene for denne posisjonen har i flere ár vært
”Landsforeningen Mitt Livstestament - Retten til en verdig dod” og deler av
Human-Etisk Forbund. Den forstnevnte bevegelsen gár tilbake til 1977 og
har i en árrekke hatt som sitt viktigste anliggende á arbeide for at personer
uten "bevisst livsopplevelse” skal kunne fá do uten á holdes i live gjennom
’ kunstige midler”. I den mening har man forfektet en livkvalitetstenkning.
Men helt fram til 1996 inneholdt vedtektene en paragraf om at "Foreningen
vil ikke arbeide for aktiv dodshjelp”,5 en málsetting som ná er endret under
strid innad i bevegelsen. Medlemmer av bevegelsen var meget aktive i for-
bindelse med Sandsdalen-saken. Styreleder Sigrid Hannisdahl karakteriserte
legens handling som "barmhjertighetshjelp”.6
Livssynsorganisasjonen Human-Etisk Forbund (HEF) var ikke engasjert
i debatten som institusjon, men to av HEFs tidligere generalsekretærer har
vært blant forkjemperne for ”selvbestemt eutanasi”. Hos Levi Fragell var ar-
gumentene bl.a. folgende: a) Menneskets rett til á ráde over eget liv, b) plikten
til á redusere lidelse og c) prinsippet om á stille andres behov pá linje med ens
egne. Autonomi, livskvalitet og gjensidighet ble her ansett som de viktigste
etiske ledestjernene. I boka ”Assistert dod - en etisk utfordring” og ellers ek-
sponerte Kari Vigeland seg som en ivrig talskvinne for en rettslig legalisering
av slik dod. Hennes viktigste argumenter var henvisningen til et angivelig,
5 Jf. Davidsen.
6 Aftenposten 11.04.97.