Ritröð Guðfræðistofnunar - 01.01.2007, Qupperneq 86

faktisk behov for aktiv evtanasi, til forekomsten av handlemáten innen me-
disinen, til den brede moralske aksepten i befolkningen, til personers selvbe-
stemmelsesrett ogsá med hensyn til eget liv og til befrielsen fra lidelse.
Andre innlegg i debatten fra den liberale floyen foyde lite til av argumenter
i forhold til de som allerede er referert. Men det var noen begrunnelser for
direkte evtanasi, eller for ”aktiv dodhjelp” som disse debattantene foretrakk
á kalle det, som hadde hoy frekvens i bidragene: Det gjaldt særlig pasientens
autonomi eller (selvbestemmelses)rett, respektive rettighet, som ble forutsatt
á ha gyldighet ogsá i relasjon til eget liv, og forestillingen om handlemáten
nettopp som omsorgsfull hjelp nár tilværelsen preges av sykdom og smerte.
Fra venstresiden i debattlandskapet fremmet juss-professorene Johs. An-
denæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted et forslag om lovendring, slik at
visse tilfelle av direkte evtanasi fra legers side kunne unntas fra strafif. De ville
supplere formuleringen i straffelovens § 235 med folgende tillegg: ”Er hand-
lingen foretatt for á imotekomme en bestemt og veloverveiet anmodning,
kan straffen falle helt bort”. Med en slik ápning for akseptering av dodelige
inngrep etter begjæring, ville rimeligvis Sandsdalen ha unngátt tiltale.
Pá den motsatte '’hoyresiden” i den norske opinionen, slik den kom til
uttrykk i mediedebatten, fantes deltakere med en restriktiv eller awisende
bedommelse av aktiv evtanasi, báde som etisk og juridisk problem. Flertallet
av dem som artikulerte seg fra dette holdet, var kirkelige representanter i en
eller annen forstand (teologer, kirkeledere, kristne leger og andre).
Pá det institusjonelle planet ble en restriktiv posisjon markert gjennom
den tverrkirkelige bevegelsen ”For Livsrett og Menneskeverd”. Daværende ge-
neralsekretær Kari Hilde H. French var en flittig debattant. Pá den ene siden
imotegikk hun deler av argumentasjonen for aktiv '’dodshjelp”: a) Individets
autonomi innebærer at noen má pálegges en plikt til á utfore handlingen, og
slik evtanasi styrker ikke uten videre den enkeltes selvbestemmelsesrett, men
like mye legestandens makt. b) Direkte evtanasi vil ikke gjore slutt pá skjult
virksomhet, men snarere gi grunnlag for en skráplaneffekt, slik situasjonen i
Nederland viser. c) Argumentet om ”uakseptable smerter, terminal sykdom
og et livsuverdig liv” má motes med intensivert smertebehandling, kompe-
tanseokning og egne sykehusavdelinger for smertelindring. Pá den andre si-
den var hennes egen argumentasjon av eksistensiell og etisk-metafysisk art: