Gripla - 01.01.2000, Side 255

CODEX WORMIANUS
253
Þingeyrar ligger imidlertid like i nærheten, og det er derfor temmelig sann-
synlig at liturgiske b0ker og helgensagaer er blitt skrevet der. Men dette er
likevel bare gjetninger. La oss stoppe et pyeblikk her og se litt nærmere pá
denne saken. Pá Þingeyrar var det et benediktinerkloster, og pá Munkaþverá
i Eyjafjörður var det et annet. Mellom disse var det et nonnekloster pá Reyni-
staður, som ogsá tilhprte Benediktinerordenen, dessuten bispesete pá Hólar
og kannikesete pá Möðruvellir i Eyjafjörður. Alle disse stedene kommer pá
tale som tenkelige skrivesteder. Det har selvfplgelig vært nær kontakt mellom
brpdrene pá Þingeyrar og Munkaþverá. Blant annet hadde Bergur Sokkason,
som en tid var abbed pá Munkaþverá, tidligere vært klosterbror pá Þingeyrar.
Og fprdette, i 1313-14, hadde den senere biskop Lárentíus Kálfsson, under-
vist ham pá Munkaþverá. Bergur setter dype spor i den islandske litteratur-
historien i det 14. árhundre. Han skrev Mikjáls saga, som blant annet er be-
vart i AM 657 a-b 4to, og Nikulás saga, og i klostret pá Þingeyrar har ogsá
spnnen til biskop Lárentíus, Ámi, oppholdt seg en tid. Av disse ársaker mener
jeg det ikke er mulig á avgjore om en bok er skrevet pá det ene eller det andre
av disse stedene. Vi má tro det har vært et skriptorium begge steder. Samtidig
má vi forutsette en omfattende litterær aktivitet blant benediktineme for á ute-
lukke andre skriptorier pá Nordlandet. Har doktoranden underspkt andre
tenkelige skrivestuer pá Nordlandet i det 14. árhundre? Har han for eksempel
tenkt pá de sákalte Akrafeðgar, far og s0nn pá Akrar i Skagafjörður, i annen
halvdel av árhundret?
La oss sá se nærmere pá Bergur Sokkason, den mannen som Sveinbjöm
Egilsson gav æren for Den fjerde grammatiske avhandling. Bjöm M. Olsen
stpttet Sveinbjöm, og ná sist har jeg selv luftet dette synspunktet. Det er ikke
mye vi vet med sikkerhet om Bergur. Vi vet ikke stort mer om livslppet hans
enn at han ble prior pá Munkaþverá i 1322 og ble valgt til abbed samme sted
i 1325, og da kan han neppe ha vært yngre enn 25 ár. Han har gátt inn i
ordenen pá Þingeyrar i 1316 eller 1317. Om han har ledet skrivearbeidet der,
sá má han ha gjort det i tidsrommet 1316-22, — og hvordan passer det med
doktorandens ideer om skriptoriet pá Þingeyrar og den tiden hándskriftene
med denne samme skriverens hánd er skrevet? I de senere ár er det blitt sagt
og skrevet en god del om Bergurs liv. Denne avhandlingen inneholder en
bibliografi som ellers er svært fyldig, og da er det overraskende at det ikke er
henvist til de skrifter som gár grundigst inn pá Bergur, slik som Peter Footes
hefte „The Pseudo-Turpin Chronicle in Iceland“ (1959) og utgaven av
Helgastaðabók av Selma Jónsdóttir, Stefán Karlsson og Sverrir Tómasson
(1982), der vi finner nettopp Nikulás saga.
I kapitlet om dateringen av hándskriftet kommer doktoranden sá vidt inn