Gripla - 01.01.2000, Blaðsíða 258

256
GRIPLA
analyse, kan selvsagt forklares som overf0rt fra forelegget. Men om alle tre
sider i tekstuttrykket, fonem, grafem og ortografi, tas med i betraktningen, da
blir mulighetene bedre for á finne holdbare argumenter for eldre forelegg. Og
er ikke det ett av málene med denne avhandlingen?
Det virker som om doktoranden er klar over dette, men jeg synes han i for
sterk grad holder seg til ensidig grafemisk analyse og tar for lite hensyn til
andre forhold som kanskje kunne gitt ledetráder til eldre forelegg. Grafemik-
ken kan avdekke tegn som passer med sprákets lydverk, slik det fremstár pá
den tid det aktuelle hándskriftet har blitt til. Grafemikken danner derfor, sam-
men med ortografien et grunnlag for en vitenskapelig sprákbeskrivelse. Det
doktoranden kaller tilfeldige sprákbeskrivelser av hándskrifter i innledninger
til faksimileutgaver, er som oftest forskemes forspk pá á bestemme hánd-
skriftets alder, ikke egentlig sprákbeskrivelser.
Pá s. 188-197 har doktoranden tatt med en mengde praktiske tabeller om
fordeling av grafemer, graford og ortografiske enkeltheter, som for eksempel/>
fv. De sistnevnte er særlig nyttige med tanke pá hvordan yngre graford og orto-
grafi trenger seg inn i teksten og kan tolkes som skriftvaner som hprer tiden til
eller som kjennetegn for skriptoriet. Tabellene er derfor meget nyttige redskaper
for videre studier av tekstene. Men jeg skulle gjeme ogsá hatt tabeller som viste
hyppigheten av enkelte grafemer i forhold til fonemene de representerer. La
meg nevne grafemene <e>+<y>. Stár de alltid for diftongen /ey/? Om vi leter
i teksten, finner vi en ordform som neyrðri, som Finnur Jónsson trykker i sin ut-
gave av CW, riktig nok merket med utropstegn, der det forekommer i prologen
til SnE (4; bl. 2v). Av opprinnelsen til dette ordet og ved á sammenlikne med
andre hándskrifter fra samme tid, forstár vi at dette grafemet ogsá kan
representere monoftong, nemlig en eldre forlpper til fonemet /0/. En slik skrive-
máte má tyde pá at det i forelegget enda har vært kontrast mellom /9/ og /0/, og
en slik opplysning er ikke sá lite verd for den som skal underspke redaksjon-
historien til CW. I denne forbindelse er det ogsá verd á merke seg tabell 10 pá s.
191, som viser „variation för grafemet <9>“. Der fremgár det at det er skrevet
‘0’ 16 ganger i Den fprste grammatiske avhandling. Dette má vel peke mot
forelegget, eller hva mener doktoranden om det?
Det kapitlet som beskriver grafemene og deres forekomst, er samvittig-
hetsfullt gjennomarbeidet, og bokstavene er beskrevet med god npyaktighet.
Doktorandens merknader til uregelmessigheter i forhold til det 14. árhundrets
skrift i Den fprste- og Den annen grammatiske avhandling nár det gjelder
tegn som ‘ij’ og ‘lc’, er særlig interessante. Bare det at de stár i et hándskrift
fra det 14. árhundre sier oss noe om den alminnelige skrifttradisjonen i
landet. Jeg syns imidlertid det ville ha vært nyttig om doktoranden i den
generelle beskrivelsen av skrifttegn i ord ogsá hadde forspkt á tegne opp