Gripla - 01.01.2000, Qupperneq 260

258
GRIPLA
ortografien „den f0rste bokstavering“ (hinnfyrsti letrsháttr) og skriver om Ari
frode og Torodd runemester, som sannsynligvis er en oversettelse av den
latinske benevnelsen grammaticus. Han nevner ogsá at fræðibækrnar har nádd
stor utbredelse og sier samtidig at kirkelige b0ker setter grenser for den gamle
lærdom. Det er mulig at han her tenker pá nye fræðibækr innen poetikk og
straks viser han til en arena der de kirkelige bpker, klerklegar bækr, har
autoritet, og der deres pábud og forbud blir etterlevet.
I avhandlingens siste kapittel presenterer doktoranden noen tanker om
hvordan CW er blitt satt sammen. Sant á si váger jeg meg ikke ut pá á
vurdere hvilken av disse mulighetene som er mest sannsynlig. For meg synes
forslagene pá figur 12 og 13 omtrent like sannsynlige. Jeg t0r heller ikke gi
meg ut pá á trekke grensene mellom skriverens og redaktprens innsats. Vi vet
nesten ingenting om arbeidsdelingen i skriptorieme, og enda mindre om dem
som illuminerte, illustrerte, bpkene. Det er slett ikke utenkelig at disse har
reist omkring fra det ene skriptoriet til det andre, og ikke hatt fast tilhold pá et
enkelt sted. Det virker selvinnlysende at redaktpren, da han begynte sitt ar-
beid med CW, har hatt de tre grammatiske avhandlingene og Snorris verk, i
alle fall prologen og Gylfaginning for hánden. Det er mulig at Skáldskapar-
mál da har eksistert i sin helhet, men likevel ikke som noe mer enn et utkast
fra Snorris hánd. Codex Regius, Codex Trajectinus, og Codex Uppsalaensis
vitner om at Snorres Edda slik vi kjenner den er blitt satt sammen pá slutten
av det 13. árhundre, men vi má regne det som sannsynlig at deler av den ogsá
har eksistert som selvstendige enheter, akkurat som de tre grammatiske av-
handlingene. Om den fjerde er skrevet av Bergur Sokkason, sá má det ha
skjedd senest i annet kvartal av det 14. árhundre. Men noe av stoffet i denne
avhandlingen grunner seg pá eldre materiale som brukeme i det 14. árhundre
ikke har forstátt til fulle, dersom da ikke lydendringene har gátt saktere enn vi
til ná har regnet med.
Avhandlingen Studier i Codex Wormianus er gjennomgáende et forseg-
gjort arbeid. Trykkfeilene er fá, og ikke er de alvorlige heller. Jeg vil bare
nevne to, og den fprste b0r vel helst kalles en lapsus. Pá side 65 har Jón Ólafs-
son fátt æren for Laufás-Edda, men det skal selvsagt være Magnús Ólafsson.
Jón Ólafsson fra Grunnavík skrev riktignok av Edda, men dette verket er helt
annerledes enn Laufás-Edda. I bibliografien er Stefán Karlssons artikkel stavet
Psaltarabrot med „ps“ i stedet for Saltarabrot. Det er lenge siden vi sluttet á
skrive slike lánord med ps- pá islandsk. Videre syns jeg det mangler noen fá
skrifter som jeg gár ut fra at doktoranden kjenner, uten at han henviser til dem.
Et er en avhandling av Kurt Braunmiiller fra 1984 om Den annen grammatiske
avhandling, „Fandtes der en fonotaktisk analyse i middelalderen?“ (The
Nordic Languages and Modern Linguistics 5:221-229), og det er heller ikke