Nordens Aarbog - 01.06.1923, Qupperneq 145

NOKO UM TALEMÁL OG SKRIFTMÁL SERLEG I NOREG
full at ein vert ikkje det minste forundra, naar Nietzsche vil at
filosofen skal vera ein dansar».
Her i Noreg hev Hans E. Kinck gong pá gong halde fram
kravet um norsk rytme, og hev teke til motmæle mot dei som
vilde leggja hans dikting inn under vár vanlege vers-lære og váre
vanlege importerte strofiske system. »Fordi det meste av det vi
har i virkeligheten er en pedantisk levning, en eftersygdom fra
den værste av alle kulturelle farsotter, som har herjet Europas
nordlige folkeslag, — fra »humanismen» eller »den lærde tid»,
som jo i sit klassiske slaveri holdt paa at gjore det av med hele
middelalderens sjælsrigdomme».
Desse citati etter Nietzsche og Kinck viser oss koss ulike
ánder — og med ulikt resultat for deira eige vedkomande —
hev reist seg mot framandveldet. Me vil ikkje her gá nærare
inn pá koss dei i kvart einskilt land hev provt á frigjera seg for
den tyngjande vekti frá »det lærde tidsrom» nár det galdt stil,
málrytme, versemál. Det er ogso vandt á doma um det arbei-
det som vert gjort i andre land enn sitt eige. Ein kann nok
sjá stemneleidi, men vil ein gá i detaljar og gjeva eksempel,
kjem ein burt i so vande smaksspursmál at det ofte er mest rád-
laust for ein utlending á vega faktorane og fella ein rettvis dom.
No fell det seg so at det ikkje er noko land der spurs-
málet um samhovet millom talemál og skriftmál, millom heim-
legt og framandt, hev vore dryft med storre interesse enn i
Noreg. Pá grunn av den norske málstriden hev spursmálet vore
utgreidt frá ulike synsstader gong pá gong i dei siste mannsald-
rane. Dei skiftande syn pá málvokster og monstermál fram gjenom
tidene speglar seg klárt av.
*
Dei historiske tilhovi forde med seg at det gamle norske
skriftmálet gjekk til grunns, og at so godt som heile den
norrone litteraturen vart gloymd her i landet. Ymse greiner
av den gamle litteraturen var ikkje frie for framand páverknad.
Me hadde vár »lærde stil», der latinen og fransken hadde sett
sine merke, men vel i mindre mun enn i dei fleste andre land.
Men málet hadde ei merkeleg evne til á melta framandt tilfang;
mest alt kunde »norr0nast». So trengde dansken inn og var
skriftmál i Noreg i fleire hundrad ár. Noreg fekk pá den máten