Læknablaðið - 01.04.1974, Blaðsíða 80

104
LÆKNABLAÐIÐ
mál, Statens sykepleierád, Statens syke-
husrád, Statens ernæringsrád. Vi har
imidlertid funnet det mere praktisk i min
funksjonstid á unngá for mange perma-
nente rád. Det viser seg erfaringsmessig'
at utskiftning i slike permanente rád er
vanskelig, ikke minst av prestisjemessige
grunner. En mulighet er selvsagt at det
etter bestemmelsene skal skje en ut-
skiftning av sá og sá mange medlemmer
etter et visst antall ár, men heller ikke
det 10ser etter min mening sp0rsmálet
helt ut, idet man da kan bli n0dt til á
skifte ut medlemmer som man gjerne vil
beholde fortsatt.
Vi har.derfor funnet det mere hensikts-
messig á oppnevne ad hoc rádgivende org-
aner for bestemte saker eller for kortere
tidsrom, og i tillegg til dette bruker indi-
viduelle rádgivere.
Nár det gjelder uttalelser og rád, er jo
ogsá i det hele rollefordelingen blittendret
i váre samfunn. Det er f. eks. behov for
helsedirekt0ren til á h0re representanter
for de forskjellige yrkesorganisasjoner av
helsepersonell. Ogsá dette gj0r det mindre
0nskelig med permanente rádgivende org-
aner. Endelig vil jeg nevne at det helse-
personell som arbeider pá det praktiske
plan cgsá ofte har behov for á komme i
direkte kontakt med sentraladministra-
sjonen. Ad hoc-utvalg eller utvalg utpekt
av de som arbeider i marken, kan her
komme pá tale.
Vi har altsá praktisert et meget fleksi-
belt system og har vært forn0yd med
det. Det er ikke minst den stadige
differensiering nár det gjelder helse-
personell med annen spesialinnsikt enn
den legen har, som har gjort dette
0nskelig. Det er ikke bare innenfor lege-
yrket det har foregátt slik spesialisering.
Blant sykepleierne finner man allerede en
rekke „spesialister": sykepleiere i somat-
iske sykehus, i psykiatrisk pleie, i hjemme-
sykepleie, helses0stre osv. Men dertil
kommer de mange andre grupper, hjelpe-
pleiere, milj0terapeuter, fysioterapeuter,
arbeidsterapeuter, sanitæringeni0rer, vet-
erinærer, tannleger, kliniske psykologer,
sosionomer (kuratorer), personell i bio-
kjemiske laboratorier, i mikrobiologiske
laboratorier, osv.
La meg til slutt minne om den utvidelse
av helsebegrepet og derigjennom av den
sentrale administrasjons oppgaver som
har funnet sted med voksende styrke etter
den annen verdenskrig. Tidligere var det
váre fiender i naturen helsevesenet var
innstillet pá á bekjempe: Bakterier, virus,
parasitter, kulde, varme, osv. I tillegg til
de ,,nature-made“ skadelige agens, har vi
fátt de „man-made“. Slik jeg ser det, er
det derfor med det endrede sykdoms-
panorama særlig 4 omráder de sentrale
helsemyndigheter i fremtiden má gi h0y
prioritet:
1. Forurensningsproblematikken, ikke
bare den makroskopiske men ogsá den
mikroskopiske, og ikke bare den kjem-
iske forurensning, men ogsá de nye
„nuisances“, st0y, vibrasjon, lukt og
St0V.
2. F0lgene av de sosiale strukturendring-
ene, med urbanisering, arbeid som gir
pendlere, forholdet til primærnæring-
ene, helsefaktorer i den utvidede fri-
tid, motvirkning av den immobiliser-
ing som f0lger med váre dagers trans-
portsystem osv.
3. „Fremmedgj0ringen“, en livsfarlig
sosial sykdom som ná brer seg raskt
over hele vár del av verden og i alle
aldersgrupper. Vi er særlig opptatt av
den for tiden blant barn og ungdom.
4. De nye, store „drepere": Hjerte-kar-
sykdommene, trafikkulykkene og
andre ulykker.
Vi má derfor definitivt forlate den
gamle, innskrenkende, tradisjonelle defini-
sjon av begrepet medisin og tilpasse oss
til den utvidede definisjon som allerede
ble akseptert offisielt av de land som til-
trádte Verdens Helseorganisasjons grunn-
lov i 1948. Helse har ikke bare en legemlig
(somatisk), men ogsá en mental (psykisk)
og — ikke minst — en sosial komponent.
Til tross for at alle mennesker har, eller
má regne med á fá, problemer med sin
helse, er vi i den eiendommelige situasjon
at de, som mulige pasienter, ikke har noen
organisasjon eller annen form for press-