Læknablaðið - 01.04.1974, Qupperneq 56

92
LÆKNABLAÐIÐ'
Karl Evang, fhv. helsedirektor i Norge
Den medisinsk fagkyndiges plass i helseadministrasjonen
Sp^rsmálet om fagkyndighetens plass
og opgave i administrasjonen er ikke isol-
ert til den medisinske fagkyndighet. Den
gang sentraladministrasjonen i vár mening
av ordet, ble bygget ut i Europa i midteji
og slutten av forrige árhundrede og ogsá
et stykke utover i dette árhundrede, kan
det med noen forenkling sies at sentral-
administrasjonens hovedoppgaver var av
juridisk art. De sentrale oppgavene var:
1) Á forberede lovforslag for de lov-
givende myndigheter.
2) Á s0rge for at disse lovene ble satt
ut i livet etter at de var vedtatt.
3) Á fortolke lovene etter hvert som
man i livets mangfoldighet st0tte pá til-
feller som lovgiverne ikke uten videre
hadde vært oppmerksom pá, eller hvor
lovteksten med eller uten hensikt var
gjort uklar.
Oppgavene under de ovenfor nevnte
punkter 2) og 3) f0rte n0dvendigvis med
seg et meget stort arbeid nár det gjaldt
á utarbeide regler og forskrifter med
basis i de lover som var gitt, og i de de-
partementsfortolkninger som etter hvert
ble n0dvendige. Dette arbeid er særlig om-
fattende i land hvor man — som ofte i
Norden — ikke lager sterkt detaljerte lov-
tekster, men i selve lovteksten holder seg
til prinsippene og til á definere hvem som
har ansvaret for. á gjennomf0re og ad-
ministrere loven i samsvar med lovgiv-
ernes ánd. For dette arbeid kreves selv-
sagt i f0rste rekke fagfolk med juridisk
innsikt.
I samsvar med dette var sentraladmini-
strasjonen sá á si utelukkende besatt av
jurister i alle ansvarlige stillinger. Den
normale oppbygning av den departements-
avdeling forutsatte at avdelingssjefen
Foredrag i Reykjavik 13. juni 1973.
(ekspedisj onssj efen) var jurist. Avdeling-
en var alt etter de omráder vedkommende
lovgivning omfattet, delt opp i kontorer
med juridiske byrásjefer og i hvert av
disse kcntorer var det i alminnelighet an-
satt et st0rre eller mindre antall juridisk
utdannete sakbehandlere, i váre land med
tittelen departementssekretær eller likn-
ende.
Det forhold at man senere ogsá har
beriktet embetsstanden i sentraladmini-
strasjonen med endel andre titler, har
ikke endret dette tilgrunnliggende for-
hold, nemlig at det var folk med juridisk
utdannelse som utgjorde kjernen og rygg-
raden i det sentrale administrative app-
arat.
Dette var etter alt á d0mme en naturlig
og adekvat oppbygning av regjeringens
sentraladministrative apparat gjennom et
langt tidsrom. I 10bet av denne tiden
festner cgsá, som rimelig kan være, den
oppfatning seg at „administrasjon“ er en
juridisk oppgave, og videre at det jurid-
iske studium — i motsetning til alle andre
akademiske studier — ogsá gir særlige
forutsetninger for administrasjon. Sterke
brokker av denne íoreldete oppfatning
st0ter man mange steds pá enná i váre
dager, hvor de bidrar til á skape hindring-
er for utbygning av et administrativt app-
arat i samsvar med tidens krav.
Gjennom dette tidsrommet var stats-
budsjettet, etter váre begreper, meget be-
skjedent, likedan antallet embetsmenn og
offentlige tjenestemenn.
Etter hvert, særlig fra slutten av forrige
árhundre, og med 0kende fart framover,
sprenges sá den sentrale administrasjons
ramme. Den politiske, 0konomiske og
sosiale utvikling bringer den til enhver
tid sittende regjering inn i helt nye former
for oppgaver og ansvar, og regjeringens