Læknablaðið - 01.04.1974, Qupperneq 57

iLÆKNABLAÐIÐ
93
apparat, sentraladministrasjonen, má
bygges ut.
Det er neppe riktig, som enkelte kritik-
ere vil ha det til, at denne utvikling i
f0rste rekke skyldes bevisste krefter i
•eller utenfor sentraladministrasjonen som
har arbeidet systematisk for a ,,0kestatens
.makt“ og sentralisere alt i departement-
ene. Utviklingen synes mere á være et
uunngáelig resultat av en rekke forhold,
iivorav kanskje særlig to fortjener á fram-
heves:
1) Ikke minst i váre samfunn i Norden,
Iivor nær sagt alle politiske partier sluttet
npp om ,,velferdsstatens“ prinsipper, var
det ikke til á unngá at statsapparatets opp-
.gaver og ansvar ble utvidet voldsomt.
2) Det serviceapparat som folk etter
hvert forlangte nár det gjaldt lavere og
h0yere skoler, universitet og yrkesutdann-
else, helsetj eneste, veier, offentlige trans-
portmidler, telekommunikasjoner, sosiale
trygder, praktiske omsetningsledd i hand-
elen, kontroll med priser osv., snart sagt
i det uendelige, ble hurtig sá inviklet og
sá kostbart og krevde slike former for inn-
sikt, at det tidligere administrasjons-
apparatet pá ingen máte var oppgaven
voksen.
Særlig ble det etter hvert tre service-
omráder hvor det offentlige i voksende ut-
strekning ble npdt til á gripe inn, dels for
á sikre et finansielt grunnlag, dels for á
lede og kontrollere utviklingen, nemlig
1) Utdannelsessektoren, fra tilbud i f0r-
skolealderen gjennom alle barne- og ung-
dcmstrinn til voksenopplæring,
2) Kommunikasjonssektoren, det vil si
veier, jernbaner, bussruter, flyplasser,
telefon, radio, TV, og
3) Helse- og sosialservice, dels i form
av kontantytelser ved trygder, pensjoner
o. 1., dels i form av „naturalytelser“, dvs.
service til det enkelte individ — respektive
familie — gjennom dertil egnet personell,
institusjoner og utstyr.
Undertiden beskrives dette med et noe
upresist uttrykk ved á si at statsadmir.i-
strasjonen i ganske annen grad enn fdr
har máttet páta seg praktisk forvaltnings-
messige oppgaver. Men selv om vi legger
en meget vid mening i dette uttrykket,
kan det vanskelig dekke bredden og dybd-
en i utviklingen. Mye av det statens
sentraladministrasjon i dag beskjeftiger
seg med, gár etter mitt skjpnn ikke inn
under begrepet „praktisk forvaltning“. I
tillegg til dette kommer sá sentrale funk-
sjoner som:
a) Planlegning pá kortere og lengre
sikt.
b) Plikt til sá vidt mulig gjennom inn-
samling av statistisk materiale og pá ann-
en máte á holde seg lppende ajour med
utviklingen pá de forskjellige omráder.
c) Á ta initiativ, dels til á sette i gang
nye tiltak der hvor det viser seg á være
mangler, dels til á endre og forbedre til-
tak som ikke har fulgt med utviklingen,
og endelig til á avvikle tiltak som er blitt
obsolete.
d) Koordinering pá de forskjellige
hovedsektorer av samfunnsvirksomheten
av de mange offentlige og halvoffentlige
institusjoner, frivillige organisasjoner og
andre ,,pressgrupper“, som i váre demo-
kratiske samfunn ofte tar livlig del i 10s-
ningen av sakene.
Sentraladministrasjonen er pá svært
mange felter blitt en katalysator med
stprre eller mindre oppgaver innenfor det
pulserende samfunnsliv, nær sagt pá alle
felter.
Denne utvidelse av sentraladministra-
sjonens virksomhet gjorde det npdvendig
á gi plass for fagfolk med annen h0yere
akademisk utdannelse enn de fagfolk som
tidligere hadde vært nær sagt enerádende
i administrasjonen, nemlig juristene. Ná
trengte man ingeniprer og andre teknik-
ere, jordbrukskandidater, lærere pá de
forskjellige trinn, vitenskapsmenn, leger,
veterinærer, apotekere, tannleger, syke-
pleiere, pkonomer, psykologer, folk med
statsvitenskapelige eksamener, transport-
eksperter, sosiologer osv. Her stod man
noksá brátt overfor et hovedproblem:
Hvilken plass skulle disse nye fagfolk gis
i sentraladministrasjonén, iivilket forhold
skulle de ha til de juridisk fagkyndige,
og — hva som var særlig vanskelig —
hvordan skulle de administrative funk-
sjonene og det administrative ansvaret
fordeles mellom juristene og den hær av