Læknablaðið - 01.04.1974, Qupperneq 68

100
LÆKNABLAÐIÐ
hadde lykkes under dette system á bygge
opp et sentralorgan som var sterkt og all-
sidig nok til pá tilfredsstillende máte á ta
vare pá statens stadig pkende oppgaver
pá helseomrádet. Ordningen innbd ogsá til
dobbeltarbeid og tyngende byrákratiser-
ing, og det var ikke lykke á fá i stand en
rimelig balanse mellom den juridiske og
medisinske fagkyndighet. Mens tyngden
av sentraladministrasjonens arbeid ved
begynnelsen av dette tidsavsnittet lá pá
det rent juridiske omráde — forberedelse
av ny lovgivning, administrasjon og tolk-
ning av eksisterende lover — tok etter
hvert den praktiske forvaltning av et
voksende antall helseinstitusjoner og nye
former for helsetjeneste et stadig st0rre
omfang. Et voksende antall ogsá av de
administrative avgjprelser krevde derved
medisinsk innsikt, likesom de viktige
prioritetsavgjprelser i mange tilfelle bare
kunne treffes av medisinsk kyndige.
Kritikken kom, som rimelig kan være,
i fprste rekke fra de lokale og regionale
(fylkesvise) ledd i helsetjenesten menetter
hvert ogsá ut fra mere generalt admini-
strativt synspunkt. Statens Forenklings-
og Sparekomité (Innst. I og II 1923, for-
mann senere fylkesmann Platou) rettet
sáledes kritikk mot ordningen med den
uhensiktsmessige tvedeling og derav f0lg-
ende dobbeltbehandling, og foreslo at
ekspedisjonssjefstillingen i Sosialdeparte-
mentets Medisinalavdeling (den sentrale
helseadministrasjon var i 1913 flyttet over
fra Justisdepartementet til Sosialdeparte-
mentet) skulle inndras og medisinaldirek-
t0ren flyttes inn i departementet. Om
dette uttaler komitéen:
„Dette kunne kanskje være en rime-
lig ordning, sá lenge Medisinaldirek-
t0ren alene var en i departementet
ansatt konsulent uten noget særskilt
kontor. Men den passer efter komit-
éens mening ikke nu lenger, efterat
Medisinaldirektpren er blitt chef for
en stor administrasjon og har fátt sig
tildelt et stort kontorpersonale.
Det er Medisinaldirekt0ren som er
chef for landets sivile medisinalvesen,
cg han b0r ogsá ha det nærmeste an-
svar for dette. Men dette ansvar b0r
ikke alene være innskrenket til en
saks rent medisinske side. Det b0r om-
fatte sakens alle sider, ogsá den
0konomiske og juridiske. I den ut-
strekning han personlig mátte mangle
de forn0dne kvalifikasjoner til á be-
d0mme en saks forskjellige sider, b0r
der være den forn0dne bistand til
hans disposisjon. Hvad juridisk bi-
stand angár, innskrenker denne sig
for tiden til at en juridisk sekretær
i Medisinalavdelingen har en bipost i
Medisinaldirektoratet for á yte dette
juridisk assistanse. Dette vil selvsagt
være ganske utilstrekkelig under en
ordning som ovenfor antydet. Deri-
mot vil komitéen foreslá, at Medisinal-
avdelingen oppheves og at personalet
i denne anledning i den utstrekning
det fremdeles vil bli npdvendig á be-
holde dette, henlegges under Medi-
sinaldirekt0ren, idet det forutsettes at
denne tillike flytter inn i departe-
mentet og, for sávidt de saker angár,
som skal behandles og avgj0res av
departementet, stiles direkte under
statsráden."
Sosialdepartementet var ikke enig i
dette forslag, og regjeringen sluttet seg til
departementet i sitt forelegg til Stortinget
i 1925. Et mindre vidtgáende endringsfor-
slag i 1930 f0rte heller ikke til noe.
Saken var ogsá oppe til behandling pá
Den Norske Lægeforenings landsmpte i
1938, hvor landsm0tet enstemmig gjorde
t'0lgende vedtak:
„Den Norske Lægeforenings lands-
m0te 1938 tillater seg á henstille til
Regjeringen á ta opp til dr0ftelse
sp0rsmálet om en styrkelse og om-
organisering av den sentrale medi-
sinaladministrasjon etter f01gende
linjer:
1) sterkere sentralisering av helse-
oppgavene,
2) mer hensiktsmessig avveining i
forholdet mellom den medisinske
og den juridiske fagkunnskap.“
Det satt ingen medisinsk kyndig i Medi-
sinalavdelingen og ingen juridisk kyndig