Læknablaðið - 01.04.1974, Síða 70

102
LÆKNABLAÐIÐ
5. Kontor for psykiatri.
6. Sykehuskontoret.
7. Tannlegekontoret.
8. Apotekkontoret.
5. I Helsedirektoratet opprettes f0lgende
embeter (foruten embetet som helse-
direkt0r):
1 medisinalrád,
1 Statens overlege for hygiene,
1 Statens overlege for
tuberkulose,
8 byrásjefer for de under punkt
4 nevnte kontorer.
6. Forretningsordenen for overlegene og
byrásjefene i hygienekontoret, tuber-
kulosekontoret og kontoret for psykia-
tri fastsettes ved instruks.
Denne ,,kombinerte“ ordning har derfor
nu i Norge vært i funksjon siden 1945. I
virkeligheten har ordningen vært pr0vet,
om enn under spesielle forhold, ytterligere
i 5 ár, idet man i den beskjedne sentral-
administrasjon som den norske regjering
hadde i London, ogsá hadde gjennomf0rt
det samme system. Det kan i denne for-
bindelse kanskje minnes om at den norske
regjering i London hadde sine egne inn-
tekter (fra handelsfláten) og derfor ikke
0konomisk var avhengig av sine allierte.
Til gjengjeld hadde norske borgere uten-
for Norge, uansett om de var sivile eller
militære, rettigheter etter norsk helse- og
scsiallovgivning. Sosialdepartementet i
London hadde derfor under krigen den
oppgave á s0rge for en adekvat helse- og
sosial-tjeneste for norske borgere utenfor
Norge, uansett om disse var i England,
Sverige, USA, Canada eller andre land.
I de ár som er forl0pet siden da, har
ordningen flere ganger vært tatt opp til
diskusjon, og det har ogsá vært fremmet
forslag om á gá over til den gamle ordning,
med et sákalt frittstáende direktorat og
en egen departementsavdeling, men disse
forslag er ikke blitt fulgt, og heller ikke
da jeg gikk av etter oppnádd aldersgrense
1. november 1972 og min etterf01ger ble
utnevnt, ble det gjort endringer.
Den alminneligste innvending mot
ordningen har vært at helsedirekt0ren i
denne stilling fár en ,,dobbeltrolle“, man
har antydet at han befinner seg i en
„schizofren“ situasjon. Jeg har aldri kunn-
et tilegne meg dette synspunkt og har
ikke f0lt det slik i de mere enn 30 ár jeg'
har innehatt embetet. Vil man s0ke á
skape mistillit til en stilling, er selvsagt
betegnelsen „dobbeltrolle“ velegnet. Jeg
minner i denne forbindelse om at det
innenfor alle ministerier, uansett deres
oppbygning for 0vrig, n0dvendigvis vil
finne sted en st0rre eller mindre grad av
delegering, idet det ikke er tenkelig at en
statsrád kan se alle saker som gár ut. I
hvor h0y grad statsráden vil delegere av-
gj0relsene til sine embetsmenn, avhenger
dels av departementets — og derigjennom
statsrádens — arbeidsbyrde dels av sak-
enes art. Selv etter et lielt vanlig, tradi-
sjonelt skjema for oppbygning, vil derfor
en saksbehandler mátte ta standpunkt til
om det er n0dvendig i et konkret tilfelle
á forelegge denne sak for sine overordnede
— f. eks. en byrásjef — eller om han
kan og b0r avgj0re den selv, etter deleger-
ingsprinsippet. Det samme gjelder med
byrásjefen, ekspedisjonssjefen og eventu-
elt departementsráden, hvis det eksisterer
en slik. Dette hviler pá et delegerings-
system hvor, iallfall etter den ordning vi
har, statsráden er konstitusjonelt ansvar-
lig ogsá for de avgj0relser som etter de-
legering treffes av hans embetsmenn. I
tillegg til dette valg kommer for helse-
direkt0rens — og i Norge enkelte andre
fagdirekt0rers — vedkommende enda et
valg, nemlig á avgj0re hvorvidt ved-
kommende sak er en sak som i det hele
avgj0res av det ministerium (den stats-
rád) det dreier seg om, eller om det er
en faglig avgj0relse hvor han er uavhengig
enten gjennom særskilt bestemmelse i lov-
givningen, gjennom sin instruks eller ved
tradisjon. Det dreier seg her i Norge for
helsedirekt0rens vedkommende om et
meget begrenset omráde, nemlig der hvor
utpreget medisinsk skj0nn ansees npd-
vendig. Innenfor dette system kan helse-
direkt0ren ogsá — som lege — motta og
behandle konfidensielle opplysninger om
meldinger om mulig misbruk av narkotika
m. v. De viktigste begrunnelser for en