Læknablaðið - 01.04.1974, Qupperneq 81

LÆKNABLAÐIÐ
105
gruppe som har politisk tyngde og gjenn-
omslagskraft i váre samfunn. Den som i
dyeblikket ikke er syk, vil ikke for seg
selv innr0mme at han kan bli syk. Han
tenker ikke statistisk. Den som har vært
syk og er kommet fra det med livet, vil
ofte hurtigst mulig 0nske á glemme denne
periode. Mens de to andre store service-
sektorer som vi konkurrerer med ogsá
nár det gjelder bevilgninger, nemlig ut-
danningssektoren og samferdselssektoren,
har sterke politiske pressgrupper bak seg
som de besluttende, politiske myndigheter
má ta hensyn til, har derfor i váre sam-
funn den st0rste av aile grupper av menn-
esker, nemlig de som er eller kan bli syke,
ingen slik. Det er derfor helsepersonellet
i dette ords videste forstand som har den
særegne plikt á være talsmenn for de
syke, de utviklingshemmede, de funksjons-
udyktige. Dette forhold mere enn noe ann-
et gj0r det n0dvendig á treffe særegne
foranstaltninger i oppbygningen av den
sentrale helseadministrasjon, og ogsá nár
det gjelder á nyttiggj0re seg alle de andre
grupper av fagfolk som nu er kommet
inn i helsearbeidet. Vi má utvide fronten.
Legene má definitivt oppgi sin monopol-
stilling som de eneste som forstár seg pá
helse. De trenger hjelp, ikke bare fra de
mange andre typer av helsepersonell som
jeg har nevnt tidligere, men ogsá fra
arkitekter, ingeni0rer og andre som ar-
beider med fundamentale problemer i det
lokale milj0 hvor vi lever, og ikke minst
fra befolkningen (,,grasrota“) selv.