Úrval - 01.06.1963, Qupperneq 18
26
U R VA L
sátum við arininn og lásum
kvæði?“ Á eftir fóru nokkrar
ljóðlínur.
Hún hafði skarað i glæðum
minninganna, og ég sá okkur
fyrir mér þar sem við sátum í
stofunni minni við skíðlogandi
arineldinn. Phil lá endilangur
á arinteppinu og las upphátt:
„.. . þið munuð vera saman að
eilífu.
Þið munuð vera saman, þegar
hvítir vængir dauðans sundra
lífdögum ykkar.“
(Spámaðurinn eftir Kahlil Gi-
bran).
Skyldi Phil hafa trúað þess-
um orðum? Líklega, þvi að ann-
ars hefði hann ekki kosið að
lesa þau. í fyrsta sinn eftir
dauða lians fann ég til hug-
hreystingar, ekki einungis vegna
ljóðsins, heldur einnig vegna
skilnings vinkonu minnar á
raunum mínum.
Þegar sorgin sækir okkur
fyrst heim, reynum við ekki að
g'leyma, heldur streitumst við
að muna. Þá er vissan um, að'"
tíminn græði sár sorgarinnar
grófleg móðgun við sorgina.
Phillips Brooks, höfundur
sálmsins „I Betlehem er barn
oss fætt“, skrifaði vini sínum,
sem misst hafði móður sína:
„Við finnum aðeins vesæla hug-
hreystingu i því, er fólk reynir
að segja okkur, að tíminn lækni
sorg okkar, þvi að sorg okkar
er tengd ást okkar, og við get-
um ekki hætt að syrgja án þess
að svipta sjálfa okkar ást okk-
ar.“
Jafnvel enn erfiðara en að
skrifa þeim, sem misst hefur ná-
inn vin, er að verða vitni að
fyrstu átökum sorgarinnar. Við
vitum ekki, hvað við eigum að
segja, og oft eruin við svo hjálp-
arvana, að við verðum orðlaus.
Ef til vill er það fyrir beztu
fyrst i stað. Helen Iíeller skrif-
aði: „Ég get svo lítið sagt,“ er
svo oft sagt í afsöltunarskyni
vina á milli. Ef þeir vissu bara,
að öll orð —- jafnvel þau feg-
urstu — eru óvelkomin á tím-
um sem þessum, og að sannasta
samúð er fólgin i lilýju hand-
taki.“ Seinna, þegar þetta fólk
langar til að tala um missi sinn,
eigum við svo að hughreysta
það.
„Sú persóna, sem veitti mér
beztu hughreystinguna,“ sagði
ekkja mér eitt sinn, „var kona,
sem var nýflutt i næsta hús,
þegar Jerry féll í Kóreu. Hún
kom oft með mat og bækur til
mín, en hún gaf sig sjaldnast á
tal við mig, þvi að hún skynj-
aði, að ég var of sorgmædd til
að geta talað.
„Og eitt kvöldið náði sorg mín