Læknablaðið - 15.01.1954, Blaðsíða 14

44
LÆKNABLAÐI})
dette spörsmál i intim relasjon
til karrsystemets degenerative
lidelser generelt.
Det viktigste fremstöt i
trombosesykdommenes pro-
fylakse og terapi kom i og med
innförelsen av antikoagulasjons-
behandlingen med beparinet og
senere dikumaroleí En enorm
litteratur fra de senere ár har
væft viet antikoagulasjonsbe-
handlingens praktiske gjennom-
förelse og terapeutiske resultat-
er. Erfaringene er ofte mot-
stridende og oppfatningene for-
skjellige. Dette er en naturlig
fölge av det forhold jeg har
nevnt at viktige ledd i trom-
bosesykdommenes ársaksme-
kanisme er ukjent. Hertil
kommer at antikoagulasjons-
behandlingens teknikk, dens
administrasjon og kontroll ennu
ikkc cr standardisert, et forhold
som i höy grad har influert pá
de terapeutiske resultater.
Större undersökelsesserier fra
de senere ár har bekreftet at
dikumarol og dets derivater:
trömexan, cumopyran o. s. v.
eller dct nyere stoff: pheny-
lindandion, virkelig har profyl-
aktisk og terapeutisk betydning
ved trombose-embolisykdonun-
er av forskjellig art. De for-
skjellige midler bar dcn samme
prinsipielle virkning pá koagu-
lasjonsmekanismen, men de
varierer m. b. t. resorpsjon, om-
setning i organisinen og eli-
minasjon.
Den störste medisinske int-
eresse har antagelig vært knytt-
et til effekten av den temporære
antikoagulasjonsbehandling
med disse midler ved det akutte,
friske bjerteinfarkt. Under-
sökelsesserier som er fremlagt
av Wright fra Amerika, Holten
l'ra Danmark, Tullocb og
Gilchrist fra England og mange
andre, har vist en reduksjon av
mortaliteten med ea. Vs og en
nedsettelse av de sekundære
trombo-emboliske komplikasjo-
ner med ca. %, sammenlignet
med de ikke-antikoagulasjons-
behandlede tilfeller.
Nár det gjelder antikoagula-
sjonsbehandlingen generelt má
en være oppmei’ksom pá at dcl
hverken eksperimentelt eller
klinisk finnes noen holdepunkt-
er for at en nedsettelse av
blodets koagulabilitet ved hjelp
av disse midler kan pávirke en
allerede manifest trombe i
retning av opplösning, fibrino-
lyse eller rekanalisering. Det
teoretiske grunnlag for tera-
peutisk effekt ved en allerede
manifest trombose ligger bare
i det forhold at antikoagula-
sjonsbehandling for det ene kan
bindre progresjon av den lokale
trombotiske prosess og for det
annet kan forebygge trombot-
iske prosesser forövrig i organ-
ismen . Ve<I et allerede etablert
hjerteinfarkt ligger derfor
effekten i en beskyttelse mot
videre ])ropagasjon av koronar-