Læknablaðið - 15.01.1954, Blaðsíða 20

50
LÆKNABLAÐIÐ
gjennomgátt et eller flere in-
farkter er nu behandlet fra 1
til vel 4 ár med en gjennom-
snittlig behandlingstid pá 2 ár.
Av disse 76 pasienter er bare 4
döde. Den ene seponerte selv
behandlingen og döde 3 uker
senere av nytt infarkt. En annen
hadde myelomatose og betydelig
anemi ved siden av sin koron-
arsklerose og döde plutselig
under cn spasertur. I et tredje
tih'elle inntrádte mors subita,
uten forutgáende smerter. —
Seksjon viste intet tegn hverken
pá blödning eller ny trombose.
Dct fjerde tilfelle döde av
haemorrhagia cerebri, mens P.
P.-verdien lá i riktig nivá. Han
hadde samtidig hypertensjon.
I 3 tilfeller er det inntrádt lette
recidiv med coronary failure
som har betinget kortvarige
sykeliusoppliold.
I denne gruppe er det i 3 til-
feller oppstátt lett forbigáendc
hematuri, i ett lilfelle nese-
blödning og i ett tilfelle hemop-
tyse. I siste tilfelle forelá bron-
cliiectasier.
56 pasienter med angina
pectoris uten infarkt har vært
behandlet i mere eriri 1 ár. 26
av pasientene har vært under
behandling i over 2 ár. I denne
gruppe er det opptrádt 1 infarkt
tross terapeutisk P. P.-nivá og i
ett tilfelle coranary failure. Det
har vært 4 blödningskomplika-
sjoner, 2 hematurier, 1 melena
og 1 neseblödning.
Det er á merke at blödning-
ene i noen tilfeller skyldtes und-
erliggende sykdommer som
nyresten, l)lærepapillom og i ett
tilfelle ulcus ventricuh, hvor
blödningene ble provosert av
dikumarolbehandlingen.
Det er av stor interesse at
angina pectorisfenomenene er
forsvunnet i vel halvparten av
de behandlede tilfeller í begge
grupper etter en gjennomsnitt-
lig behandlingstid pá t V2 ár.
Dette kan vanskelig forklares
pá annen máte enn at den
kontinuerlige dikumarolbe-
handling begunstiger utvikling-
en av kollateralkredslöpet. Det
kan ogsá tyde pá at trombotiskc
prosesser, antagelig i mindre
arteriegrener, spiller större rolle
ved angina pectoris enn vi
tidligere har vært oppmerksom
pá.
Jeg har ogsá behandlet 15
tilfeller av mitralstenose som
har hatt episoder av perifere
embolier. Behandlingen har 1
alle tilfeller beskyttet mol
emboli-recidiv.
Det jeg spesielt har villet
demonstrere cr at en permanent
antikoagulasjonsbehandling
kan gjennomföres gjennom
máneder eller ár eventuelt pá
ubegrenset tid uten særlig risi-
ko, nár en bare anvender en
adekvat metode for kontroll av
blodets koagulabilitel og nár
pasientene underkaster seg den
nödvendige regelmessige kon-
troll. Det er ennu for tidlig á
trekke bestemte slutninger m.
J