Læknablaðið - 01.04.1974, Síða 63

LÆKNABLAÐIÐ
95
del av verden, altsá de fagkyndiges om-
stridte plass i sentraladministrasjonen.
Nár man leter etter ársakene til dette,
er det ett generelt forhold som straks
springer i 0ynene. Man st0ter pá et pro-
blem som i virkeligheten har et annet og
videre aspekt enn bare de problemer som
oppstod i selve sentraladministrasjonen,
ved de andre fagfolkenes inntog. Man
kommer faktisk inn i det vanskelige og
delikate forhold mellom de politiske folke-
valgte organer pá den ene side, og ad-
ministrasjonen pá den annen. I samfunn
som váre, har det vært og er fremdeles
et dogme at de folkevalgte politiske organ-
er selvsagt má ha fullt herred0mme over
„byrákratiet", dvs. over statens sentrale
administrasjon. De politiske organene er
alltid pá vakt overfor et „administrasjons-
styre“, dvs. overfor maktansamling, makt-
brynde og vilkárlighet i det administrative
apparat. Egne sikringsorganer er som
kjent flere steder innf0rt for á beskytte
den enkelte borger mot utglidninger pá
dette felt. Men forholdet til de politiske
organene selv er ustabilt.
En av hovedgrunnene til dette er, sávidt
jeg kan se, at den spesialisering og „tekn-
ikalisering" som váre samfunn har gjenn-
omgátt og som bl. a. har gitt seg utslag
gjenncm det ovenfor nevnte behov for
de mange nye typer av fagfolk i sentral-
administrasjonen, jo ogsá er et uttrykk
for at mange viktige spprsmál i samfunnet
i dag ikke pá adekvat máte kan avgjpres
av politiske folkevalgte organer, men má
avgj0res av spesialsakkyndige, selvsagt
innenfor den 0konomiske og legislative
ramme som er trukket opp av de politiske
organer. Mange av de avgj0relser det her
dreier seg om, har imidlertid svære 0kono-
miske og dermed vide samfunnsmessige
konsekvenser.
Dette gjelder selvsagt ikke alle de saker
den spesialsakkyndige fár med á gj0re.
Tvert om, i de fleste tilfeller vil hans sak-
kyndige vurdering i stor utstrekning hvile
pá et faglig skj0nn, og hans syn vil gá
inn ved siden av mange andres f0r en
endelig avgj0relse blir truffet av de poli-
tiske ansvarlige organer. Men i andre til-
feller — og deres antall 0ker — er det
den eller de spesialsakkyndige som fakt-
isk má treffe avgj0relsen. Intet forstandig
menneske ville i dag foreslá at et politisk
folkevalgt organ ved flertallsbeslutning
skulle avgj0re hvorvidt det var trygt á
bruke levende poliomyelittvaksine. Det
ville være meningsl0st á votere over
hvilke krav som burde stilles til et drikke-
vann for á anse det som hygienisk trygt.
Det kan ikke lages noe politisk kompromis
med hensyn til den 0verste grense for den
konsentrasjon av CO som kan tillates pá
en arbeidsplass, osv.
Man beh0ver bare á tenke pá alle de
nye, stadig bedre vitenskapelig funderte
standard for kosthold, boliger, arbeidsfor-
hold, omgivelseshygiene, legemidler osv.
for á se omfanget av dette problemet.
Mens alle stilltiende innrpmmer at dette
er sá, og at en rekke mer og mindre om-
fattende beslutninger bare kan treffes av
fagfolk, har man i administrasjonen og i
samfunnslivet for 0vrig ikke villet trekke
konsekvensen av det, og da heller ikke i
sentraladministrasjonens oppbygning og
funksjoner.
Det er meget som tyder pá at de poli-
tiske organene, og ofte ogsá den enkelte
politiker, ikke sá gjerne ser en ordning
hvor det foreligger en direfcte kontakt
mellom den fagkyndige i administrasjonen
og det politiske organ. Dette er forbaus-
ende, idet man jo skulle tro at politikeren,
som til syvende og sist sitter med ansvar-
et, netopp ville ha interesse av direkte á
fá saken lagt opp fra sakkyndig hold.
Undertiden synes dette ogsá á være sá,
men ofte later det til at politikeren finner
det som en slags lettelse á ha skutt inn
mellom seg og den fagkyndige en ikke-
fagkyndig „administrator", som har fore-
tatt en f0rstevurdering og „sortering“ av
fagmannens synspunkter. Det er dette
systemet som er sá farlig, fordi det av-
skjærer politikeren fra den fagkyndige
kilde, og fordi det avskrækker gode fag-
folk fra á gá inn i statens administrasjon.
La meg sá, pá denne generelle bak-
grunn, ta opp várt særproblem i dag, altsá
hvilken plass den medisinsk sakkyndige