Læknablaðið : fylgirit - 01.06.1987, Qupperneq 80

Sektion O
Kliniska problem
PIROXICAM OG NAPROXEN VED ARTROSE
En dobbelt-blind, sammenlignende multisenterundersdkelse i almenpraksis
0. B. Herland, G. Husby, K,-E. Giercksky, I. Holme og H. E. Rugstad,
Helsesentret, N 3646 Svarstad og Universitetene i Tromsd og Oslo.
Innledning: Ved introduksjonen av piroxicam i Norge i 1981 kom de fdrste par
árene et hpyt antall rapporter om alvorlige bivirkninger, spesielt relatert
til Gl-tractus. En uavhengig prosjektgruppe ville sammenligne effekt og
bivirkninger av piroxicam med det mest brukte antiflogistikum - naproxen.
Materiale og metoder: 2035 pasienter ble behandlet dobbeltblindt i 12 uker hos
311 almenpraktikere. Dosene var 20 mg pr ddgn for piroxicam og 750 mg pr ddgn
for naproxen. Dosene kunne justeres etter fire og átte uker. Etter fire
uker aktiv behandling ble gjort máling av plasmakonsentrasjoner.
Resultater: Preparatenes gunstige effekt mált ved báde subjektive og objektive
parametre dkte jevnt i hele 12-ukerperioden. Ogsá bivirkningene dkte jevnt
hele tiden. Ved de anvendte doser ble piroxicam bedpmt signifikant bedre
(p<0.05) for smerter i hvile og ved bevegelse. Noen objektiv forskjell ble
ikke mált. Naproxen ga signifikant flere bivirkninger fra Gl-tractus mens
piroxicam ga flest bivirkninger fra CNS. Eldre anga færre bivirkninger enn
yngre og menn færre enn kvinner. Det var ingen sammenheng mellom effekt/
bivirkninger og plasmakonsentrasjoner.
Konklusjon: Medikamentene bdr brukes sammenhengende i flere uker. Piroxicam
ble angitt noe bedre i effekt enn naproxen uten tilsvarende forskjell i
bivirkninger. Incidensen av bivirkninger stemte ikke med de inntrykk man
fár av den spontane rapportering til Bivirkningsnemnda. Begge medikamenter
har en rimelig balanse mellom effekt og bivirkninger idet tre av fire pasienter
oppnár en bedring med ingen eller akseptable bivirkninger.
133
ERFARENHETER AV BANTNINGSKURSER PA HALSDCENTRAL (SRnpo K Tuominen)
inlednino: enligt medicinalstyrelsens cirkular bör halsocentraler ordna
dietrádgivning som innebar ocksá bantningskurser.
Allmant sett har resultaten inte varit sá goda beroende pá
flera orsaker.
Utgángspunkten för att bevara normalvikten ar att uppná densamma.
Kritisk anvanding av anorexigeniska medicinpreparat ar helt försvarligt.
Matei'iaJ_och metoder: 83 frivilliga genomgick kurssen under sex mánaders
tid.
Efter en period av bantning med "bara" dietrádgivning, ökad
motion och attitydförandringar fick en del av gruppen bantningsmedicin
en del motsvarande placebo och en del ingen medicin eller placebo.
Resultat: Med medicinpreparaten kunde man uppná ett positivt behandlins-
resultat aven dá viktnedgángen stoppades med dietrádgivning, ökad motion mm.
70