Árbók Háskóla Íslands - 01.01.1947, Blaðsíða 96

94
að milli þeirra hafi verið „vinátta með frændsemi". Það tvennt
fylgist, svo sem kunnugt er, eigi ætíð að. Vér skulum vona,
að með þjóðum vorum megi ætíð haldast slíkt samband, vin-
átta með frændsemi, og minning Snorra Sturlusonar og starf
ætti að styrkja þau vináttubönd milli þjóða vorra.
Af hálfu gestanna flutti prófessor Francis BuTl frá Osló
ávarp:
Da Georg Brandes i 1922, átti ár gammel, hadde gjestet
Athen, talte han varme ord om den lykkefölelse han kjente,
ved endelig, etter et langt livs lengsel, á ha fátt se ándens
hellige land, Hellas.
Enda jeg hverken er noen Georg Brandes eller gár i mitt
áttiende ár, tillater jeg mig — ogsá pá vegne av mine lands-
menn — á gjöre Brandes’s ord til mine: Det kjennes for oss
som en lykke, etter et livs lengsel, á fá se det annet ándens
hellige land i Europa, Island.
Hellas og Island, — med god grunn kan de to landene stilles
sammen og bære et slikt hedersnavn: de har begge to vært
hjemsteder for en litteratur som eier kildevannets rislende rene
og friske opprinnelighet, og som samtidig bærer bud om en
fornem kulturs rasjonelle klarhet og kunstneriske kraft.
Blant dem som har hatt öye for likheten mellom Hellas og
Island, nevner jeg særskilt én, den forstandigste mann Norge
har fostret: Ludvig Holberg. Da han begynte á bli gammel og
mer og mer kjedet sig ved alle de böker som syntes ham á
være variasjoner over velkjente temaer, og ofte like nærings-
fattige og flaue i smaken som oppvarmet mat, — da ga han
sig til á studere pá nytt de to gamle sprák, det greske og
det norröne, hvor litteraturverkene hadde et annet, et virke-
lig originalt preg. Og det ligger en interessant vurdring av
báde gresk og islandsk ánd i den fine karakteristikk Holberg
har gitt av Snorre ved á kalle ham „vort Nordens Thucydides“.
Nár jeg har valgt á peke pá Holberg i denne forbindelse,
er det imidlertid ikke bare fordi hans ord alltid har kraft og
kjerne, men ogsá av en annen grunn: Jeg stár her pá Islands