Árbók Háskóla Íslands - 01.01.1947, Blaðsíða 99

97
árhundre av gikk over til á bruke dansk som skriftsprák (om
enn iblandet med enkelte norvagismer), da voldte vi den store
ulykke at islendingene kom ut av sprákfellesskapet med det
övrige Norden. I hovedsaken har han sikkert rett, men bebrei-
delsene bör vel ikke være for hárde: om vi syndet mot Is-
land, var det av vanmakt og ikke av egeninteresse eller ond
vilje, — og det som skjedde, gikk vel minst like hardt ut
over oss som over dere.
Sá sterkt jeg kan, vil jeg be dere islendinger: la ikke disse
forhold og ikke heller den náværende verdenstilstand före til
at dere driver ut av Norden. Vi trenger til hverandre!
Enhver av oss nordmenn som er med pá denne Snorre-
ferden, har, fra vi var bam, mottatt rike impulser og inn-
trykk fra den gamle islandske litteratur. Vár videnskap stár
i gjeld til dere, og vi takker ikke bare for hva sagatidens Is-
land har gitt oss, — overveldet og imponert har vi i disse
dagene opplevet det modeme Island. Vi er allesammen glade
over at Island for nylig har vunnet sin fulle uavhengighet,
og vi önsker alt godt for Islands folk og dets fremtid. For
meg, som representant for Det norske Videnskapsakademi og
Universitetet i Oslo, ligger det særlig nær, i dette storslátte
og praktiske byggverk og denne vakre festsal, á uttale de
varmeste önsker for Islands Háskóla og videnskap. Men i det
önsket inngár et sterkt háp om en stadig fruktbringende kon-
takt med norsk ándsliv og videnskap, — om vi har meget á
takke dere for, sá tör det vel hende dere ogsá somme ganger
har mottatt impulser fra oss. Og den norske Snorreferden,
med kronprins Olav i spissen og en mangesidig representasjon
for de norske myndigheter og det norske folk, den har til
hensikt á bære vidnesbyrd om vár fölelse av slektskap og
vennskap med Island. Váre to folk kan ikke undvære hver-
andre, — ingen av de nordiske folk kan undvære hverandre.
Jeg vil önske at ándens hellige land her nord má fá en frem-
tid som er dets fortid verdig, — som den nordiske ánds hel-
lige land!
13