Árbók Háskóla Íslands - 01.01.1947, Blaðsíða 98

96
Torfæus var den förste siden Snorre Sturlason som stillet
seg som oppgave á gi en utförlig og videnskapelig underbygget
fremstilling av Norges historie fra de eldste til de nyeste tider.
Han rakk ikke á fá sitt verk fullfört, og det gjorde heller ikke
de to neste som forsökte seg, nordmennene Gerhard Schöning
og P. A. Munch, — Emst Sars er inntil idag den eneste som
til en viss grad har löst den oppgaven. Men i norsk ándshistorie
stár likevel Schönings „Norges Riiges Historie“ (fra 1770-
árene) og Munchs „Det norske Folks Historie" (fra 1850-
árene) som to hovedpillarer, — og begge to er reist ved, di-
rekte eller indirekte, hjelp fra Island.
Gerhard Schöning var i mangeárig vennskap knyttet til is-
lendingen Jon Eiriksson, som báde hjalp ham i studiet av det
gamle sprák og ga ham veiledning i moderne islandsk. I sine
senere ár sto Schöning ogsá i breweksling med Eggert Ólafs-
son, om öyensynlig satte stor pris pá á kunne benytte sitt eget
sprák i korrespondansen med ham. Om P. A. Munch har hatt
direkte forbindelse med islendinger, vet jeg ikke; men for hans
lærer og venn Rudolf Keyser var studieturen han som ung
foretok til Island, den avgjörende innvielse til hans forsker-
gjerning, og gjennom Keysers undervisning fikk P. A. Munch
det solide grunnlag for sine filologiske og historiske studier.
For hver fölgende generasjon har en Islandsferd gjerne hört
med som et viktig ledd i utdannelsen for váre fremste middel-
alderforskere. Jeg behöver bare á nevne Gustav Storms og
Fredrik Paasches navn — for á holde meg til de avdöde —
for á gjöre det klart hva studiereisen her ut til ,,sagaöen“
atter og atter har betydd for norsk ándsliv og videnskap.
At vi i Norge skylder dere islendinger en varm takk for
en ándelig befruktning, som stadig er blitt fornyet fra slekt
til slekt, er det meg en ære og en glede fra dette sted á fá
lov á giv uttrykk for. Kanskje har vi ogsá en annen slags
skyld overfor dere: Min venn Sigurður Nordal har en gang
strengt — meget strengt! — anklaget Norge for á ha an-
svaret for Islands spráklige isolasjon. Han hevder at den gang
vi i Norge mistet vár gamle skrifttradisjon og fra det 16de