Fróðskaparrit - 01.01.2005, Side 11

FRÆNDA-J
9
beint aftan fyri tannryggin (post-alveolart
øki), sum tungubroddurin fer fram til at
liggjaaftan fyri framtenninar(Ladefoged, P.
1993:168). Eitt tap-ljóð verður ljóðskrivað
sum [r], eitt flap ljóð sum [^].
Út frá hesum kann sigast, at vit hava [j]
í t.d. renna, vera, ver, æra, meira [jsn:a,
veua, veu, eaua, maiua] (har ljóðið enn-
tá kann nærkast einum 5-líkum ljóði, sbr.
Rischel beint omanfyri), sbr. eisini Petersen
(1996).
Vit hava ein retrofleksan approksimant
í: art, hoyrdi, vers, darl [a)_t, ho.pjj, veg,
dæjJJ, og vit kunnu hava eitt rullandi r [r]
eftir p,t,k sum í prestur [phresduj] - ella
‘svagt rullende’(Rischel, 1961).
Her skal skoytast uppí, at hetta r-ið eins
væl kann vera eitt tap ljóð, t.e. eftir eitt
hjáljóð fremst í orði eins og prestur, fram
[phresduj, fram:], (Petersen,1996), og
spumingurin er, urn vit ikki hava [t;] í eitt
nú darl.
I yvirlitsgreinini um føroyskt í The Ger-
manic Languages siga Barnes og Weyhe
(1994), at føroyskt r er eitt rullandi /r/, í
hvussu so er verður hetta ljóð sett upp
sum høvuðsfonemið, (Bames/Weyhe,
1994:191). Seinni siga teir, at /r/ verður
retroflekst framman fyri /t, d, s, n, 1/ - sbr.
eisini Hagstrðm (1970). Víðari kemur fram
hjá teimum, at:
Faroese /r/ may be realized in a variety of
ways from a full rolled [r] to a virtually fric-
tionless continuant [j]. The most common
pronunciation in ordinary speech seems to
be fricative [j], but [r] is regularly heard be-
fore a stressed vowel, especially after /p, t,
k/. In the phonetic transcription here, only
[r] is used.3
(Bames / Weyhel994:194).
Hetta er stórt sæð tað sama, sum Rischel
sigur í 1961, men tað passar ikki, sum
Poulsen (1989) sigur, at framburðurin av r
er blivin frikativari ella likvidari enn tann,
sum fyrr var, og sum var eitt rullandi r
(Poulsen 1989:54).
Kanna vit eldri upptøkur, síggja vit, at
fonemið var ein approksimantur /j/, (Peter-
sen, 1996), og Sørlie, M. sigur í kanning
síni av Lund 15, at:
.. .og kanskje særlig hos vár skriver som sy-
nes á ha hatt en meget svagt artikulert /•; det
má være grunnen til at han sá ofte utelater r
i trykkstærk stavning
(Sørlie, M. 1965:57).
Um Lund 15 er skrivað av føroyingi, hevur r
verið [j] í gomlum føroyskum (uml. 1310),
sbr. orðingina “svagt artikulert” hjá Sørlie
omanfyri, sbr. eisini Færøsk Anthologi:
r nærmest som engelsk r, dannet med tunge-
spidsen, nordenfjords i reglen meget svag,
søndenfjords med noget stærkere snurren;
minder ofte især i ud/yd om z i engelsk
zeal.
(Færøsk Antologi 1891:440)
I viðmerking til greinina sigur Eivind Weyhe, at hetta mest varð gjørt av praktiskum orsøkum.