Læknablaðið - 15.01.1954, Síða 15

LÆKNABLAÐIÐ
45
trombosen og dermed ulbredn-
ing av infarktet. Den gir be-
skyttelse mot sekundærinfarkt-
er og mot intrakardial trom-
bedannelse med páfölgende em-
Ijolier, foruten mot perifere
venetromboser.
Antikoagulasj onsbehandling-
en er derfor i sitt vesen en pro-
fylaktisk terapi og ingenkurativ
terapi. En logisk og selvfölgelig
konsekvens av dette forhold
skulle og Imrde være innförelse
av profylaktisk antikoagula-
sjonsbehandling ved alle lidels-
er som disponerer for trombose.
I den praktiske klinikk vil dette
bety cn temporær profylaktisk
antikoagulasjonsbehandling
postoperativt, post partum og
ved andre trombosedispone-
rende tilstander som innno-
bilisasjon, kredslöpsjokk og
forskjellige medisinske lidelser.
Nár <let gjelder kroniske syk-
dommer som disponerer for
trombotiske prosesser som f.
eks. koronarlidelsene, mitral-
stenosene eller andre hjertefeil
med tilböyelighet til intrakard-
ial trombedannelse og embolier,
eller det gjelder kroniske art-
eriesykdommer som thromban-
gitis obliterans og obliterer-
ende arteriosklerose, sá reiser
spörsmálet seg om en perman-
ent profylaktisk antikoagula-
sjonsbehandling, eventuelt pá
livstid.
Det er uten videre klart al
en ved koronarlidelsene bör
foretrekke á forebygge at det
oppstár infarkt og andre
irreparable skader av myo-
kardiet gjennom en profylakt-
isk behandling fremfor á for-
söke á redde hvad reddes kan
etter at skaden er et faktum.
Tilsvarende forhold gjelder
mitralstenosene. Det foreligger
l'orbausende fá rapporter om
kronisk profylaktisk antikoagu-
lasjonsbehandling av denne art.
Enkelte klinikere har inntatl
en reservert, undertiden oppo-
sisjonell iioldning nár det
g j elder antikoagulas j onsbe-
handlingen. Dette er dels ut fra
den oppfatning at en allerede
etablert trombe ikke kan pá-
virkes, dels ]). g. a. at autopsi-
materialer over hjerteinfarkter
viser at det ikke foreligger
tromiiose i langt nær alle til-
feller. Undertiden er det pávist
en subintimal blödning som
ársak til koronarkarrets
obstruksjon. Den viktigste ár-
sak til at den temporære eller
kroniske antikoagulasjonsbe-
handling ikke har fátt större
anvendelse i klinikken ligger
dog först og fremst i det for-
hold at behaiidlingen medförer
en viss risiko. Den krever et
brukbart laboratorium og en
nöye kontroll for á kunne
gjennomföres pá betx-yggende
rnáte
Det er ved kortvarig dikum-
arolbehandling x'efei’ert en
komplikasjonsfrekvens i fornx