Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1979, Blaðsíða 150

136
ingen paralleller i Munkelivsmaterialet, og det må trolig henge sammen
med at skriveren har fått sin opplæring i et annet skrivermiljo enn de
ovrige Munkelivshendene. Særlig avvikende er initialen F samt d, 1, u, y.
DN IV: 988 (1479) er en vidimert avskrift av et brev av 17/4 1473, DN
IV: 976, og DN II: 928 (1484) er et forlik mellom Engelbrekt
Amundsson og broder Ketil Beinktsson, confessor generalis i Munkeliv.
Til tross for at det ikke er de samme personene som er nevnt som
utstedere eller interessenter i brevene, er det hevet over tvil at vi her har å
gjore med en og samme hånd. Den er tydelig og klar og har et preg av
kursiv i det bokstavene ofte henger sammen. Pennen er bredere enn i de
ovrige brevene, og vi kan konstatere en rekke karakteristiske trekk ved
de enkelte bokstavene som ikke fins hos de ovrige skriverne, f.eks. har
b, h, k, 1 en lokke oppe til hoyre for hovedstaven, og formen på g og y er
ulik den vi finner i det ovrige materialet. Dessuten er m og n skrevet i ett
strok uten at pennen er loftet fra pergamentet.
DN XII: 248 (1480), et brev utstedt av Elsebet Eggertsdotter og broder
Ketil Beinktsson, er karakteristisk ved at hovedstaven står loddrett på
grunnlinjen samtidig som bokstavene har et smalere preg enn f.eks. i DN
I: 930 (1481), men ikke det samme avlange preget som i DN VIII: 412
(1484). Hver bokstav er skrevet for seg og har preg av prenteskrift. De
mest karakteristiske forskjellene i store og små bokstaver framgår av tab.
s. 139f. Tegnet for romertall 10-X-har sitt grunnlag i r og har ganske
tydelig korsform, men den venstre streken under linjen er meget kortere
enn den vi finner i DN I: 930 (1481) og VIII: 412 (1484).
DN I: 930 (1481), utstedt av de samme personene som i det
foregående, har et bredere og mer kantet preg. Det karakteristiske
forkortningstegnet for -ir/-er (y) og den eiendommelige snurren på 8-
talls s i utlyd (jfr. s. 140) har vi ikke funnet i det ovrige materialet
DN VIII: 412 (1484), et brev utstedt av abbedissen Birgitta
Olreksdatter og broder Ketil Beinktsson, har et slankere og mer
forseggjort preg enn de to foregående. De fleste bokstavene med lang
Hovedstav har en karakteristisk kloft overst i staven.
DN XVI: 322 (1496) som omhandler de vanskelige forholdene i
Munkeliv, er undertegnet av Erland Andersson, men ikke beseglet.
Brevet skiller seg paleografisk sett klart ut fra de ovrige brev og er sterkt
kursivpreget. Språkformen er “nærmest reint svensk”.60
60
Pettersen 1975:74.