Fróðskaparrit - 01.01.2007, Síða 22

20
TUKTHÚS, ARBEIÐSHÚS OG FÁTÆKRAGARÐUR
2 ár, alt eftir umstøðunum. Revsingin varð
herd, um tjóvur stjól aðru ferð, til rasphús,
skansa ella tukthúsarbeiði 3-5 ár, triðju ferð
til skansa- ella tukthúsarbeiði fyri lívstíð.
Fyri djórastuldur o.a. var umframt tvings-
ulsarbeiði eisini kákstrúking og brenni-
merking.
Tað, sum serliga hevur týdning í sam-
bandi við evnið í hesi grein er, at tukthús-
arbeiði gjørdist meginregla sum revsing fyri
stuldur. Ein tjóvur kundi ikki dømast til bót
ella likamsrevsing. Tá einki tukthús var í
Føroyum, var einasti møguleiki at senda hin
dømda til Danmarkar at sita dómin av.
Tað tykist tó ikki at hava verið gingið
bókstaviliga eftir hesi lóg í Føroyum. Dømi
er um, at maður verður dømdur til 2 mánaða
tukthús fyri kjøtstuldur eftir 1789-lógini.
Men sama ár verður ein annar dømdur til
hálvan tíma í gapistokki, somuleiðis fyri
kjøtstuldur.27
Eitt annað dømi var lóg frá 1751 “At de
Quinde-Personer , der 3 Gange have alvet
Børn i Løsagtighed, skulle hendømmes i 6
á 8 Aar i Tugthuset, istedetfor at kagstry-
ges.”28 Flvussu henda lóg hevur verið um-
sitin í Føroyum, havi cg ikki kannað, men
eri komin fram á bræv frá 1796, har fútin
og sorinskrivarin hava biðið um stiftamt-
mansins loyvi til, at kvinnur, ið skuldu
revsast fyri “leiermaal” triðju ferð, kundu
verða dømdar til 8 daga fongsul upp á vatn
og breyð í staðin fyri tukthúsarbeiði, eftir-
sum einki tukthús var í landinum.29 Hetta
má sigast at vera munandi linari dómur enn
ásett í lógini; men ilt er at vita, um orsøkin
til hesa loysn skal fmnast í, at hetta var í
betri samsvari við rættarfatanina í Føroyum,
ella av praktiskum ávum, eftirsum tað var
bæði óhøgligt og dýrt at senda fangar til
Danmarkar at arbeiða í tukthúsi.
"Arbeids- og Tvangsanstalt” 1816
Eitt sjónarmið, sum ofta varð ført fram, var
at tað ætlaða tukthúsið skuldi virka fyri-
byrgjandi, vera ein ítøkilig hóttan um at
verða innibyrgdur og settur til revsiarbeiði.
I staðin fyri tukthús kom so lógásetingin um
revsiarbeiði á Skansanum/Portugálinum.
Um hetta veruliga fekk nakra fyribyrgjandi
ávirkan, so at talið á leysgangarum og bidd-
arum minkaði, kunnu vit ikki eftirkanna, tí
eingi tøl ella metingar eru um, hvussu
umfatandi hesin trupulleiki var, hvørki fyri
ella eftir 1777.
Ein stakroynd frá Norðuroyggjum vísir,
at frá 1812 til 1820 varð eingin arbeiðsførur
sagdur at bidda ólógliga, og ei heldur hevði
tað verið neyðugt ella møguligt hjá sýslu-
manninum at virka sum millummaður fýri
at útvega tænastufólk til bøndur, soleiðis
sum ásett í 1777-fyriskipanini.30
Um 1800 var sambært J. Landt, sum var
prestur i Norðstreymoy 1791-98, einki
broytt: “Den hos Færøeboeme saa alminde-
lige Gavmildhed og Godgjørenhed imod de
Trængende har vist nok forøget de omstrej-
fende Trygleres Tal; og hvorledes slculde
vel denne Omløben baade af sande og ej
sande trængende Betlere kunne forhindres
paa en Tid, da der baade savnedes fornødne
Anstalter til at standse saadan ufornøden
Omstrejfen, og Hjelpe-Kilder, hvoraf de
virkelig Trængende kunde understøttes?”
Og: “ ...ingen, som beder om Almisse,
gaaer ubønhørt bort, og deres Almisse, som
gjerne gives i Kjød eller Uld, er ikke mindre
end af 4-6-8 Skillings Værdie.... Maatte de