Skagfirðingabók - 01.01.1999, Qupperneq 36
SKAGFIRÐINGABÓK
sterku víni á hverju kvöldi að loknu dagsverki. Þetta þótti Þor-
bergi svo frábært, að hann var þar í tvo vetur.
Þegar Þorbergur kom að Kambi í Flóa leist honum ekki á
blikuna, því þar var fullvaxið þarfanaut, blóðmannýgt og stór-
hættulegt, hafði drepið einn mann og slasað fleiri. A þeim
árum var það nokkuð árstíðabundið hvenær fara þurfti með
naut handa nágrannabeljunum. Nú fór það svo, að fyrstu kynni
Þorbergs og bola voru þau, að sá síðarnefndi hafði verið pant-
aður handa kú á næsta bæ. Þennan lúxus þakkaði boli Þorbergi
og gerði honum ekkert mein. Þetta endurtók sig með stuttu
millibili og gerðist vinskapur þeirra góður, svo að aldrei varð
árekstur í þeirra samskiptum.
Einn vetur var Þorbergur hjá Magnúsi nokkrum hreppstjóra.
Magnús hafði veikst og var margar vikur á sjúkrahúsi, síðan
heilsulítill heima, hjarði af veturinn og braggaðist með vor-
komunni. Þennan vetur var Þorbergur fjármaður, sá eingöngu
um sauðféð, sem Magnús hafði gert áður. Svo langt var til fjár-
húsa, að kalla mátti Þorberg beitarhúsamann. Gekk hann á
milli bæði í björtu og í myrkri og sinnti gegningum. Það þótti
honum merkilegast við þetta starf, að hann fann aldrei til
myrkfælni, en hún hafði kvalið hann í æsku og hélst svo alla
ævi, en fór þó rénandi með aldrinum. Mátti segja að oft færi
hann ekki þess vegna frjáls ferða sinna frekar en Grettir As-
mundsson forðum. Kona Magnúsar hét Vigdís, en hafði aldrei
verið feðruð og kölluð Hansdóttir, mesta dugnaðar- og mynd-
arkona og góð matmóðir. Tók Þorbergur það sérstaklega fram,
að hann hefði fengið nóg að borða hjá Vigdísi sinni og það var
þakklætishreimur í röddinni. Og ekki var blessaður hræringur-
inn og slátrið skammtað.
Þegar brottfarardagur Þorbergs rann upp, gekk hann fyrir
hreppstjórann, sem hafði hallað sér á rúm sitt, aðallega til að
kveðja hann, þakka honum hlýleg orð og góða viðkynningu, og
um leið að nefna við hann nokkrar krónur, „svolítinn helvítis
marning", sagði Þorbergur, „að það var rúmlega fyrir farinu
34