Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Blaðsíða 22

20
voru so nærri af skorin ofan i kiålenn, ad ecki kunnu j)au neitt
hier ur ad greida.»
Resultatet av hans overveielser er altså at siste legg bare har
hatt 6 blad. Det bevarte bladet har vært nr. 3 i legget. Siste blad
har vært limt fast til permen og ikke beskrevet. Det har sannsynligvis
heller ikke baksiden av bl. 5 vært. Etter det bevarte bladet er
det da tapt iy2 blads tekst.
Foruten de lakunene som skyldes at hele blad er skåret bort,
har håndskriftet også fått lakuner ved at stykker av teksten er
radert ut. Det gjelder, som nevnt, prologen og dessuten de stykkene
som svarer til 6.27-31 og 84.14-21.
Alder. Det er enighet mellom forskerne om at hovedh. er skrevet
i siste fjerdedel av 13. årh. Flom holder på 1275—90 (Kgs 1915,
p. LXIII—LXVI). Finnur Jonsson mener at det er «næppe ældre
end fra den sidste del af det 13. årh. eller tiden ved 1300» (Indl.
s. 19—20), og Hægstad kommer til at det «ikkje vel kann vera
yngre enn fraa umkring 1280, men heller ikkje noko eldre» (II
Tillegg s. 91). Ved tidfestingen må en for det første ta hensyn til
trekk som peker bakover i tiden. Av slike skal her nevnes noen
som er gjennomgående i håndskriftet, og som derfor sannsynligvis
representerer skriverens egen skolelærdom: Bruken av c og k
retter seg etter den såkalte palatalregel. c brukes i utlyd, foran
konsonant og foran vokalene a, o, u. — k brukes foran palatale
vokaler og i forbindelsen sk. I geminasjon skrives cc foran a, o, u,
— ck (eller kk) foran e, i, y. Det er en del unntak med k for c,
som viser at skriveren begynner å føle regelen som foreldet, men
stort sett er fordelingen klar. Videre skriver han med stor regel-
messighet d etter l og n i kort stavelse og etter m, i ord som skiide,
vandu, sæmd. Disse trekkene viser at skriveren ikke kan ha fått
sin opplæring lenge etter 1250. På den annen side finner vi trekk
som peker framover. I 1. pers. sing. pret. av svake verber brukes for-
holdsvis ofte -i (-e) for eldre -a (30 -ij-e, 79 -a). I 2. pers. piur.
finnes ofte former på -r for -d, -1 (40 -r mot 55 -d, -t etter Floms
utregning). Endelsen -r finnes alt før 1250. Det er det store antall
eksempler det her legges vekt på. Setter vi etter dette tiden da
hovedh. ble skrevet, til omkr. år 1275, tar vi neppe meget feil.
Fordelingen av refleksivendelsene i håndskriftet stemmer også godt
med en slik tidfesting. Oftest finnes endelsen -z, ca. 500 ganger,