Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Blaðsíða 104

102
meira en hiortur: mgl. a, d, 1914, 2041, 593; ordene mgl. også i
594 a, men i margen under teksten er skrevet: pa sem mest megu
hlæpa, og: er hleipur halfu meira enn hiortur, og det tilføyes:
«Corr. sec exemplar, qvo usus est Bartholinus, confer ipsius An-
tiqq». Det håndskriftet som Thomas Bartholin brukte, er n (se
s. 59 f.), og setningene finnes ganske riktig ordrett igjen i n og bare
der (søsterhåndskriftet e har avvikelser, som sitatet ovenfor viser).
I 1148 og 722 er ordene ikke med.
18.19 (e) og kueikist par af suo sem annar elldur af purrum vidi:
suo sem annar elldur af mgl. a, d, 1914, 2041; ... af sem af purrum
vidi 593; og qveikiz par af (svo sem annar eldur qveikiz sem purrum
vidi> 594 a. Tilføyelsen har n’s tekst (e har avvikelser, se ovenfor).
Ordene er ført inn i teksten i 1148 og 722.
123.23 hærfangi: slik d; hernade a, 593, 269; herfangi 722; her-
fangi (hardfengi) 1148; hardfengi har bare f. Varianten i 1148 er
da sannsynligvis hentet derfra.
2.27 (e) tign: tegund a, 1914, 593; uleselig d; stiett i, 1913 (og
9, 14, 17); stett k; tegund 1148; stiett {al. tegund> 722. Her må det
sannsynligvis regnes med at ett av de Arnamagnæanske håndskrifter
er brukt, altså i eller k.
Den sammenarbeidelsen av a (eller rettere en avskrift av a) og d
som ligger til grunn for de fire håndskriftene, 241, 1148, 594 a og
722, er etter all sannsynlighet den som Arne Magnusson omtaler
i sine notater i AM 243 s fol. (gjengitt i sin helhet s. 191 ff.). Han
forteller, som tidligere (s. 42) nevnt, at presten AuQun Benedikts-
son vinteren 1696—97 hadde til låns d og en avskrift (eller avskrifts
avskrift) av a, som tilhørte Årni SigurQsson fra Grund, og skrev
en tekst som bygde på begge håndskrifter. I tillegg til det som er
referert s. 42, opplyser AM at fram mot midten av boken fulgte
AuSun Benediktsson Ami Sigur&ssons håndskrift, fordi pergament-
håndskriftet (d) der, dengang som nå, for en stor del var uleselig.
Hvor det kunne leses, konfererte han det dog og tok enkelte varian-
ter derfra, som han førte inn i margen i sin avskrift. Dessuten sup-
plerte han teksten etter pergamenthåndskriftet hvor påpirhånd-
skriftet hadde utelatelser, og han rettet den noen steder hvor han
mente pergamenthåndskriftet gjengav teksten riktigere. Fra et
stykke før midten av boken og ut skrev han snart etter det ene
forelegget snart etter det andre, ettersom han fant det best, men