Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Blaðsíða 183

181
Variantapparatet til utgaven kan tenkes utarbeidet på forskj ellige
måter. Men i alle fali må utgiveren av et verk som Kgs kunne regne
med at benytteren av apparatet bare har det ene mål for øye å
komme teksten i forfatterens original så nær som mulig. Her skal
ikke diskuteres hvilke prinsipper utgiveren bør følge for på beste
måte å sette benytteren i stand til å nå dette målet, om han bør
prøve å legge variantmaterialet fram i fullstendig form, slik at
benytteren selv har anledning til å bedømme lesemåtenes verdi,
eller om han bør sikte materialet og bare gjengi de variantene som
han på grunnlag av sitt kjennskap til håndskriftene mener har
interesse. Det er naturligvis i begge tilfelle forutsetningen at han
i en innledning har redegjort for de resultater han er kommet til
med hensyn til håndskriftenes innbyrdes forhold.
I dette arbeidet faller det naturlig å vise hvordan variant-
apparatet kan utarbeides dersom det bygges på resultatene av
håndskriftundersøkelsene i de tidligere kapitler.
Det er alt tidligere antydet hvordan man ved hjelp av stemmaet,
som deler seg i to hovedgrener, skal bedømme en lesemåtes verdi.
Er den belagt både i A- og i B-klassen, må den gis fortrinnet fremfor
eventuelle andre lesemåter i den ene eller den andre klassen. Der-
som A- og B-klassen ikke går sammen om én lesemåte, kan stem-
maet ikke avgjøre hvilken klasse som har den opprinneligste tekst
unntagen hvor man har a til sammenligning, idet a visstnok går
tilbake på originalen uavhengig av de øvrige. Den lesemåten som
stemmer med a’s, er derfor trolig den opprinneligste.
Etterat det er godtgjort at e og n går tilbake på hovedh., kan de
ikke lenger forsvare sin plass i variantapparatet (bortsett fra n
hvor teksten trykkes etter e, se ovenfor). I Kgs 1920 er de sitert
i stor utstrekning, men deres avvikende lesemåter beror på subjek-
tive endringer og gir ingen hjelp til å komme originalens tekst
nærmere enn i hovedh. og /Sy. Det samme gjelder fragmentet hlll
og det tilføyde stykket i f, kalt f+.
Vi vil så se på hvordan verdien av en lesemåte i hovedteksten
skal bedømmes ved sammenligning med de andre håndskriftene. Det
sees til å begynne med bort fra de delene som representeres av a (de to
siste lakunene i hovedh.) og likeledes de stykkene som dekkes av a.
Det fremgår av det som ovenfor er sagt, at man ved tekst-
kritikkens hjelp ikke kan nå lenger enn til å konstatere enten at
hovedtekstens lesemåte også er overlevert i A-klassen og dermed