Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Blaðsíða 186

184
opprinneligste lesemåte fimnet, og hovedtekstens beror på en feil
i overleveringen.
I disse drøftelsene har det hele tiden vært regnet med at både
a, c (q) og f foreligger, og som skjemaet s. 117 ff. viser, vil man som
regel ha alle tre til sammenligning. Men i annen del av teksten har
c flere lakuner som ikke dekkes av q. Hvor A-klassen der viker av
fra hovedteksten, kan altså ikke A’s lesemåte fastslås. Ved hjelp
av a og f kan man bare komme tilbake til D. Hvor c og f svikter
(således 84.38—86.9), kan 9 brukes til konferering sammen med a.
Stemmer de to overens, har man F’s tekst.
Det skulle være unødvendig å komme inn på flere situasjoner
som muligens kan oppstå under arbeidet. Ved hjelp av stemmaet
vil man alltid kunne se hvordan de håndskriftene som står til
rådighet, skal benyttes.
Så lenge det ikke foreligger en utgave med variantapparat bygd
opp som det her er skissert, er den som vil studere teksten uten å
ha adgang til håndskriftene, fremdeles henvist til apparatet i Finnur
Jonssons utgave. Den redegj øreisen for håndskriftenes verdi som
er gitt ovenfor, har derfor til dels bare teoretisk interesse, men den
vil også, sammen med stemmaet, kunne være til nytte ved braken
av Finnur Jonssons variantapparat. De håndskriftene som der
siteres, er først og fremst e, n og a, f, videre alle de norske frag-
mentene, a, Py, å, s, dessuten g og 1 og endelig k (hvor både a og f
svikter, Kgs 1920 s. 210.4-214.19). Dessverre er c ikke brakt. Det
er følgelig bare hvor et av de siterte håndskriftene stemmer overens
med hovedteksten, at en lesemåtes verdi kan avgjøres. Viker de av,
må man alltid regne med den mulighet at c kan ha hatt hoved-
tekstens — og dermed den opprinneligste — lesemåte.
Hvor a siteres, vil den opprinneligste lesemåten være bestemt
dersom a stemmer overens med hovedteksten eller et av de andre
siterte håndskriftene.
Hvor det er overensstemmelse mellom hovedteksten og et av
A-klassens håndskrifter, kan man se bort fra som verdiløse de va-
rianter Finnur Jonsson eventuelt siterer. Det samme kan man gjøre
hvor a foreligger og dette stemmer med hovedteksten eller et annet
håndskrift.
Det er en selvfølge at man som regel også kan se bort fra varianter
fra e og n, men det bør tilføyes at hvor teksten er trykt etter e, kan
lesemåter fra n ha sin verdi.