Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Blaðsíða 33

31
og særlig da d, d er konstatert også i andre gammelnorske hånd-
skrifter (Se: Sievers: Tiibinger Bruchstueke der ålteren Frostu-
thingslog, Tiib. 1886, s. 12; M. Sørlie: Færøysk tradisjon i norrønt
mål, Oslo 1936, s. 18; L. Holm-Olsen: Pamphilus, Oslo 1940,
s. 47 f.).
Axel Kock peker på at denne braken av e må sees i sammenheng
med eksempler på æ for e etter dentaler og foran r (og n) i visse
svenske håndskrifter. Disse skrivemåtene viser at vokalene (i og e)
kunne åpnes etter dentaler og foran r (Svensk ljudhist. IV § 601
og 1473).
Også i hovedh. finnes i noen tilfelle æ for den trykksvake ije.
Det er i ordene peiitæ [> peine\ 4.15, naudær 9.19, stanndæ 28.27,
octobæR 36.8, frægcer 56.5, himnæsJco 74.4, lucifær 79.26, alldrægi
89.10, getær 105.40, saudæ 110.9, dræpæt 115.23, altså særlig i
stillinger der e i alminnelighet foretrekkes for i. Disse ordene med
æ for vanlig e viser da kanskje at braken av e ikke bare beror på en
mekanisk innlært regel, men har en lydlig årsak. (I RA 58 B fin-
nes radæ og hafdæ, se s. 81).
Det lar seg lett forklare fonetisk hvorfor e foretrekkes for i
etter dentalene d, d (og n, t). Ved artikulasjonen av dentalene er
lebene åpne, tungef laten ligger nærmest i hvilestilling. Når tunge-
spissens trykk mot gummen eller tennene løsnes, er tungens og
lebenes stilling slik at det ingen ny innstilling trenges for å uttale
en e-lyd (a). Forat i skal kunne uttales, må derimot lebestillingen
gjøres mer spalteformig og tungeflaten heves.
At e foretrekkes for i foran r, lar seg også forklare fonetisk. Ved
artikulas jonen av i er lebestillingen spalteformet, tungestillingen
høy. Ved artikulasjonen av r åpnes lebespalten, og tungeflaten
senkes, idet tungespissen føres mot gummens opphøyning bak
tannrøttene (alveoli). Dersom lebeåpningen og senkningen av tunge-
flaten biir foregrepet, vil det bevirke at i biir senket til en e-lyd.
Fordelingen av o og u. Går vi så over til endelsesvokalene o og u,
biir bildet et annet og klarere. Til brak for denne undersøkelsen
er en tredjedel av håndskriftet undersøkt (s. 3—9, 22—27, 30, 40,
50, 60, 70—75, 80, 90, 100—04, 115—17, 122—24 i Kgs 1945).
Det kan med én gang nevnes at u brukes med svært få unntak
i endelsen -um, som i regelen er skrevet forkortet u (u er blitt et
fast tegn for endelsen uten hensyn til vokalkvaliteten). Ellers