Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Blaðsíða 51

49
Regali (nisi fallor) inspieiam accuratius». Om bladenes historie
finnes ingen opplysninger. Bl. 1 og 4—5 er ifølge Kålunds katalog
overført til g fra h.
Bl. 4—10 har utvilsomt hørt til ett håndskrift. De er skrevet
med samme hånd. Skriften på bl. 3, som henger sammen med bl. 2,
har et litt annet preg. Den er mindre og ujevnere, men den kan,
som også Finnur Jonsson mener, være skrevet med samme hånd
som de følgende blad. På bl. 3 brukes et tegn for ok av form som
en gjennomstreket z, mens de følgende blad har et tegn som ligner
et syvtall. Men nederst på bl. 3 v dukker dette tegnet flere ganger
opp. Karakteristisk både for bl. 3 og de følgende er at det brukes
en a med høy hovedstav, ofte like høy som de lange bokstaver,
og med en svak bøyning, som ikke når ned til utbuktningen.
Bl. 2 er skrevet av en annen hånd enn bl. 3, og Finnur Jons-
son er under tvil tilbøyelig til å anta at bl. 1 og 2 igjen er skrevet
av to skrivere. Tvilen skulle her være unødvendig. Det er en viss
likhet mellom de to hender, men skriften på bl. 1 er åpnere og
klarere enn på bl. 2. Hånd 1 bruker for ok et tegn som en gjennom-
streket z, mens hånd 2's tegn ligner et 7-tall. Også ulikheter mellom
de enkelte bokstaver viser at man har med to hender å gjøre.
Det løse bl. 1 knyttes altså ikke ved felles skriverhånd til de øvrige
bladene. Det som taler for at det har hørt til samme håndskrift,
er at formatet er det samme, og at det, som det nedenfor skal
vises, har samme alderspreg.
g er det eldste av de islandske håndskriftene. Alderen settes
både av Kålund og Finnur Jonsson (Indl. s. 31) til 14. årh. Ifølge
Kålunds katalog har g «norsk sprogform», mens Finnur Jonsson
hevder at det sikkert er islandsk. Men han føyer uten begrun-
nelse til: «Jeg formoder, at håndskriftet beror direkte på et norsk
håndskrift» (Indl. s. 31). Det kan altså være grunn til å se nøyere
på g's ortografi og språkform. Også for spørsmålet om antallet
av skriverhender vil det ha betydning.
Skriveren av bl. 1 bruker alltid e både for gammel æ og æ, f.eks.
et (= ætt), Per (= peer), degrum, repu, repa, o. fl.; eng > eing er
det eksempler på ikke bare i heingir, leingst, men også i endelsen
eng=ing: aukneing, merkeing, skilneingar; svarabhaktivokalen opp-
trer i tolftungur, avoxtvr. — For d skrives med stor regelmessighet p,
unntak er bare med og amdarnesi. Lang konsonant er i mange til-
Håndskriftene av Konungs skuggsjå.
4