Fróðskaparrit - 01.01.1991, Qupperneq 126

130
LEIKAR OG LÆRDAR
og nøkur ár fram vórðu 2-4 konur um árið
skrásettar sum deyðar í barsilssong.
í bókini »Mellom kloke koner og kvit-
kledde menn« nevnir Kristina Kjærheim
nakað um fólkatalsvøkstur og deyðatal í
Noreg, og niðurstøða hennara er: »Derimot
kan vi ikkje gi jordmødrene nokon særleg
stor del av æra for at dødsprosenten for
spedbarn gjekk ned. Der vi særleg ville ha
venta á sjá resultatet av arbeidet deira -
nemleg i talet pá dødfødde - finn vi lita bet-
ring fram gjennom hundreáret« (t.e. 19.
øld)17.
Tað nyttar lítið at spyrja, hvussu vorðið
hevði verið, um skúlaðar ljósmøður høvdu
verið so mangar, sum landslæknin mælti til.
Enn minni vita vit, hvat skúlaðar ljósmøður
kundu havt gjørt til at minka um varandi
mein hjá konum og børnum, sum stavaðu
frá skeivari ella ófullfíggjaðari burðarhjálp.
Tann høgi miðalaldurin, og tað at ljós-
møður so ofta sigast at vera sjúkligar og út-
slitnar, hevur sjálvandi sett mark fyri, hvør
dugur var í hjálp teirra. Eitt er, at tær mang-
an hava verið ferðamóðar og vekraðar, eitt
annað, at um t.d. eyguni vóru farin at bila,
kunnu vit hugsa okkum, at tað var størri
meinbogi tá enn nú, eitt nú á vetrardegi ella
-nátt og við so ringum ljósi, sum tey tá
høvdu innandura. Eingin ivi er tí um, at í
mongum førum hava aðrar royndar konur,
sum skuldu ganga ljósmóðurini til handar,
havt minst líka stóra ábyrgd av, at rætt varð
atborið. - Her kann liggja ein grund til, at
fólk vóru trek at lata ljósmóðurini samsýn-
ing í peningi. Ikki var siður at gjalda nær-
konum og monnum, ið fylgdu ella settu ljós-
móður um sund, pening fyri tað, um tey
kunnu hava samsýnt teimum á annan hátt.
í øllum førum kunnu vit tó siga, at einki
sæst til, at ljósmøðraviðurskiftini í Føroyum
broyttu nakað talið á deyðføddum og konum
deyðum í barsilssong meginpartin av 19. øld.
Leikar og lærdar
í Noreg verður sagt, at lærdar ljósmøður so
tíðliga sum í 1790 høvdu fingið einkarrætt í
býum at virka, og at tær hava saksøkt ólærd-
ar og fingið viðhald'8. Eisini í Danmark var
var leingi so, at fólk høvdu betri álit á sjálv-
lærdum ljósmøðrum enn skúlaðum'9. 1810-
reglugerðin hevði reglur um sekt fyri at boð-
senda ólærda, tá ið lærd ljósmóðir var. Tað
bendir í sjálvum sær á, at tað var vanligt og
mett sum ein trupulleiki, sum bæði myndug-
leikar og ljósmøður vildu steðga við lóg.
í Føroyum vita vit, at landslæknarnir
einki álit høvdu á teim ólærdu. Brot úr skrivi
landslæknans til Sundhedskollegiet 14.5
1877 kann vísa, hvat verður hildið at vera
veikleikar hjá ólærdum ljósmøðrum.
»... At en Jordemoder med en sá utilstrækkelig
Uddannelse ofte vil være udsat for at begá Misgreb
(f.ex. af Mangel pá Øvelse opgive at foretage en
nødvendig Vending og derved ofre i det mindste
Barnets Liv, at hun vil være udsat mere end ønske-
ligt for at tabe Modet, hvor det i faretruende Tilfæl-
de gjælder om resolut Indgriben ..., at hun pá den
anden side ofte i ganske naturlige Tilfælde vil føle
sig kaldet til at yde en unødvendig og følgelig skade-
lig Assistance ... og det vil være vanskeligt theore-
tisk at gjøre hende en fornuftig Antiseptiks Nødven-
dighed indlysende og dens Methode forstáelig ... at
hun i det hele taget . .. ofte má komme i Forlegen-
hed og bl.a. sáledes ofte meget vanskeligt ... at af-
gjøre ... pá hvilket Standpunkt der i et givet Tilfæl-
de skal sendes Bud 6-8 Mil efter lægen — alt dette
og lign. er noget, som Lægerne heroppe have hyppig
Leilighed til at overbevise sig om...«
So seint sum 1875 skrivar landslæknin, at
tað er ilt at meta, í hvussu mongum førum
ólærdar veita burðarhjálp, tí eingin skráset-
ing er, so leingi ljósmøðurnar ikki hava
skyldu at føra dagbók. Spurningurin er so,