Fróðskaparrit - 01.01.1991, Qupperneq 134

138
LEIKAR OG LÆRDAR
»Disse (t.e. skitlig) Hjem har fuld Sympati fra ...
specielt Lægers og Jordemødres Side; ... en stadig
Kilde til Ærgrelse for alle Læger og alle Jordemødre,
som fuldt ud har Forstaaelsen af og er paa Højde
med Nutidens Antiseptik.« (Dimmal. nr. 99)
Hon skrivar um moralskt kall til starvið,
sum áleggur teimum skyldur, ið ganga fram
um egin áhugamál:
»Jordemoderens Pligter som Menneske mod det an-
det Menneske er mere omfattende og vidtrækkende
end nogen juridisk Lov kan paalægge hende«.
(Dimmal. nr. 82)
Eins og læknar krevja at verða viðurkendir
sum teir, ið best duga at taka sjúkraavgerð
og viðgera sjúk, krevur H.H., at ljósmøður
fáa myndugleika á sínum øki:
«... hvor vi har mærket, at vore Patienter og deres
Párørende har ... søgt at lette vort Arbejde ved at
lyde vore Ordrer og imødekomme vore Ønsker i Bar-
selskvindens Interesse ... (Dimmal. nr. 99)
Hansina Hansen skrivar eisini nógv um rein-
føri, ikki bert í ítøkiligari merking at skilja
millum reint og skitið, men eisini í víðari
merking. Hon fordømir strangliga drykki-
skap og siðloysi:
»Er det noget, vi Jordemødre afskyer, sá er det et
usædeligt Levned; men Skæbnen føjer det altfor tit
saadan, at Jordemødrenes Nærværelse paakræves i
Slutningsakten af andres usædelige Liv ... men Li-
bertinerne fortsætter paa Jordemødrenes og andres
Bekostning« (Dimmal. nr. 84).
Hansina Hansen er ávirkað av tíðarinnar
borgaraliga kvinnustríði fyri størri persóns-
frælsi og politiskum frælsi, og tekur fram,
hvussu torført tað er at sameina skyldur sum
matmóðir við skyldur, sum fylgja við ljós-
møðraarbeiðinum. Hon skrivar um, hvussu
tungt tað mangan kann vera t.d. at fara
heiman frá sjúkum børnum; hon nevnir
dømi um, at hon hevur verið í torvi á náttar-
tíð og mitt í øllum fingið boð um at koma til
eigandi konu, og at tað í slíkum førum kann
vera ringt at vera so nývaskað og rein, sum
tað krevst. - Systrar og døtur við góðum
hug at læra eiga ikki at verða forðaðar, tí
ljósmóðirin sum ofta er ikki hevur ráð at
hava arbeiðskonu.
Hon setur ikki fram krav um forsyrgjara-
løn, men sigur at tað er órímiligt, at hon má
fáa av lønini hjá manninum fyri at kunna
halda seg við mati og klæðum og til tað
nógva klædnavask, sum starvið krevur.
Harafturímóti skrivar hon ofta um, hvat
»en fri Kvinde« má hava rætt at krevja av
samfelagnum, og í tí sambandinum setur
hon ljósmøður og kvinnur sum heild í ein og
sama bólk. Tað sum tænir ljósmøðrum,
tænir eisini øllum kvinnum, og at ljósmøður
hava hótt við at fara frá, um ikki tær fáa tær
sømdir, tær hava kravt, er sum frá líður eis-
ini tað besta, tær kunnu gera fyri allar føð-
andi kvinnur, tí ikki uttan skil fæst á arb-
eiðs- og lønarkor teirra, kann roknast við at
fáa »en Stab af legemlig og moralsk sunde
Kvinder« til ljósmøðrastættina. - Hansina
endar greinina við hesum orðum:
»Efter ovenstaande Sammenligning ser det ud for os
Jordemødre, som om færøske Kvinder og Børn ikke
er nær saa meget værd som Dyrene paa Øerne.«
(Dimmal. nr. 85)
Her sipar hon til, at djóralækni júst var sett-
ur og fekk 2000 kr. í ársløn + 2400 kr. í
beinleiðis samsýningum. Sjálv er hon ongan-
tíð komin upp á meira enn 700 kr. í inntøku,
men tá ið hon dregur útreiðslur frá (arbeiðs-
konuløn íroknað), roknar hon seg hava havt
hall upp á 182 kr.
Slíkur málburður fall ikki í góða jørð tá á
døgum, og í Tingakrossi verður H.H. háandi
umtalað sum ein »samfundskvinde«, og eyk-