Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Page 26

24
han sueik adarø ok euo», s. 115 a: «huossu sanctus petrus nekadha
jes«m», s. 118 a: «vm ezechiam huru han fna(l)stæs af daud-
hanora», s. 119 a: «huru g ud vpreste lazarwm», s. 133 nederst: «vm
em borghara j athenis som stephanits heet».
De marginalnotiser som ellers finnes, er få og av liten interesse.
Sammen med tegn og merker i margene er de registrert av Flom
(p. V—X) og Finnur Jonsson (Indl. s. 9). Til håndskriftets historie
gir de ingen bidrag.
Stedfesting. Spørsmålet om hvor hovedhåndskriftet er skre-
vet, har vært forskj ellig besvart. Flom kom i innledningen til sin
fototypiske utgave til det resultat at skriveren har vært sørøst-
lending, mens forelegget har vært sørvestlandsk. Hægstad mente
derimot at skriverens forelegg har vært trøndsk, selv har han vært
sørvestlending, men har arbeidet «aust i det sudvestlandske maal-
valdet». (II Tillegg s. 91). En annen gang har han satt skriverens
hjemsted til «bygderne umkring Skien» (se Kongespegelen. Andre
parten. Ums. av K. Audne, 1913, s. 4f.).
Her skal pekes på enkelte karakteristiske trekk ved språk og
ortografi, noen som er gjennomgående, andre som opptrer mer
ujevnt, og hensikten er først og fremst å belyse spørsmålene om
skriveren og hans forelegg. For detaljers vedkommende henvises
til Floms, Finnur Jonssons og Hægstads arbeider (Kgs 1915 [med
en innledning om paleografi og språk]; G. T. Flom: The Language
of the Konungs Skuggsjå = University of Illinois. Studies in
Language and Literature. VII 3, 1921, VIII 4, 1923; Kgs 1920
[Indl. s. 11—20 er en språklig oversikt]; Marius Hægstad: Vestn.
maalf. II Tillegg [s. 53—96: «Kongespegelen»]).
At språket i hovedh. viser en blanding av vestnorske og øst-
norske former, er det ikke tvil om, og grunnen er trolig i mange
tilfelle at den norm som skriveren hadde innøvd i skolen han har
gått, er blitt krysset av den som forelegget representerte. Dessuten
bryter her og der talemålsformer inn, enten fra skriverens eget
målføre eller muligens fra det målføret som foreleggets skriver
hørte hjemme i. Av trekk som er gjennomgående i håndskriftet,
kan nevnes:
Det skrives som regel fn i ord som æfni, nafn, næfna. De viktigste
unntak er jamnan og iam(n)- i sammensetninger, som i regelen
har m(n).
J