Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Qupperneq 32
30
7 gg.), o 12, 6 2, æ 17, ø 1, æ 9, tilsammen 103; etter i 53, u 40,
y 36, $ 6, au 1, ei 29, ey 18, p 8, tilsammen 191. Etter ce (kort)
finnes 53 ord med -di, -di. Av disse har bare værdi 8 gg. oppr. e.
En stor del av ordene utgjøres av sannænndi 12 gg., kykvænndi
7 gg., radvænndi 2 gg.
Forholdet tyder altså på at vokalharmonien har vært en med-
virkende årsak til at skriveren stadig oftere bruker -i for -e etter
d, d.
I lukket endestavelse brukes ofte e foran r. Men også i denne
stilling får i overtaket mot slutten. På s. 3—9 og 22—40 er notert
366 -er, 196 -ir, på s. 108—24: 51 -er, 82 -ir.
Det kan merkes at hvor d eller d står foran og r etter vokalen,
er i bare notert i 6 av de 278 (196+82) eksemplene: rceddir 27.32,
hirdir 36.19, virddir 40.27, stridir 108.21, skryddir 112.32, værdir
123.4, mens -er etter d, d er notert 114 ganger.
Likesom ved i etter d, d viser det seg også hvor i står foran r,
at det gjerne er i ord der i hører hjemme etter vokalharmoniens
regler. Slik er det i de seks ovenfor nevnte eksemplene, og av alle
de 278 ordene med -ir har 218 høye vokaler i foregående stavelse,
mens bare 60 har lave. Av de sistnevnte har 37 a, 3 e (NB av a),
3 o, 3 6, 5 é, 7 æ og 2 ø. Av de 218 har 55 i, 7 i, 2 u, 48 y, 8 'ij,
86 æ (derav 71 gg. i hæfir), 5 au, 5 ei, 2 ey.
I Kgs 1947 (s. 12) er det om særreglene for bruken av e sagt
at de sannsynligvis har «de rent grafiske årsaker at e ofte ble
skrevet i ligatur med d og d og at endelsen -erj-ir ofte ble skrevet
forkortet med det samme tegnet som bruktes for -er- inne i ord».
Men det er rimeligere å tenke seg at årsakene fra begynnelsen av
er av lydlig art.
Bruken av e for i foran r er kjent også fra andre norrøne hånd-
skrifter. Den er særlig konstatert i yngre islandske tekster, således
i AM 343 a 4°, litt yngre enn 1400 (se Yngvars saga. Utg. av Emil
Olson, Kbh. 1912, Inl. p. XLII med henvisninger til andre tek-
ster), og i Oddur Gottskålkssons oversettelse av NT (se Jon Helga-
son: MåliS å NT Odds Gottskålkssonar, Kph. 1929, s. 20); dess-
uten i AM 81 a fol. fra 15. årh. For svenske håndskrifters ved-
kommende, der bruken er konstatert fra 1300-tallet av, er den
behandlet av Axel Kock i Svensk ljudhist. IV § 1510—11.
En tendens til å skrive e for vanlig i etter dentale konsonanter