Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Side 34

32
finnes o og u jevnt fordelt fra begynnelsen av teksten til slutten.
I det undersøkte materialet har u en overvekt (ca. 395 o, ca. 485 u),
som øker mot slutten, men den er for liten til at vi tør legge noen
vekt på den. Når det gjelder o og u, er det altså ikke som ved
e og i den ene av vokalene som brukes prinsipielt, mens den andre
nærmest opptrer som unntak. En undersøkelse viser at skriverens
bruk av o og u gjennom hele teksten i det store og hele er vokal-
harmonisk bestemt: o brukes fortrinsvis når det i foregående
stavelse står å, e, é, o, 6, æ; — u finnes oftest etter a, p, i, u, y, y,
au, æi, ey (cey) og etter æ, somkrever o etter vokalharmoniens regler.
Etter i og æ (av a, e eller ei) brukes o og u like ofte.
Her er den tallmessige fordeling av o og m med den nødvendigste
kommentar. Tallene i parentes angir hvor ofte vokalene forekommer
i absolutt utlyd. Etter å: 58 (48) o, 11 (5) u, 32 ganger står o i
verbalformen varo; etter e: 102 (100) o, 18 (14) u, 88 ganger er
notert ero, 9 ganger eru; etter é: 22 (20) o, 2 (2) u\ etter o: 22 (17)
o, 4 (3) u; etter o: 19 (18) o, 8 (3) w; etter æ: 15 (12) o, 2 (2) u;
men etter æ: 14 (14) o, 53 (46) u, 35 ganger står u i rædu, 5 ganger
i rædur, mens rædo finnes 6 ganger. — Etter a: 7 (3) o, 69 (41) u;
etter p: 1 (1) o, 43 (36) u; etter i: 11 (11) o, 34 (34) u, unntakene
med o er ordene mino, pino, sino; etter u: 12 (11) o, 92 (85) u;
etter y. 3 (2) o, 23 (21) u; etter«): 2 (1) o, 2 (2) u; etter au: aldri o,
3 (3) u; etter æi (ei): 3 (3) o, 18 (18) u\ etter ey (æy): 1 (1) o, 5 (5) u.
— Etter i: 47 (40) o, 46 (44) u. Her er å merke at o som regel står
etter trykksvak i, som kanskje har hatt en åpen kvalitet, men
større vekt bør det muligens legges på den trykksvake stilling
endelsesvokalen står i, der den lett kunne svekkes fra u > o:
22 ganger i endelsen -ino, 9 ganger i -ligo(m), dessuten 7 ganger
etter umiddelbart foregående i (i kirkio). Etter æ, som representerer
både opprinnelig e, i-omlydt a og monoftongert æi, brukes o og u
uten noen klar regel: 54 (42) o, 53 (50) u. Alltid med o skrives
pæsso og pæssom, notert 10 ganger hver; med u skrives anndværdu
10 ganger og hælgu 6 ganger; hværso og hværsu er notert 15 ganger
hver.
Av materialet som her er gjennomgått, fremgår det at skriveren
har prøvd å gjennomføre i som endelsesvokal, men at han —
særlig i begynnelsen av teksten — godkjenner e etter d, d og foran
r. Hva oju angår, er hans skrivemåte stort sett vokalharmonisk