Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Síða 37

35
s. 41—50. Nøyere bestemt strekker strøket der omlyden dominerer,
seg fra s. 40 til 53.
Her skal nevnes som eksempler noen av de oftest forekommende
ord: Bare med omlyd brukes iordu 25 gg., stronndum 4 gg. Oftest
omlyd har gongu 6 gg. (utgangu 9.18), hofdu(z) 21 gg. (hajdu 103.31),
hofum 23 gg. (hafum 16 gg.), lonndum 18 gg. (lanndum 29.24),
svorum 5 gg. (andsvarom 82.20). — Bare i ikke-omlydt form finnes
annur, annor 43 gg., brattum 3 gg., fiallum 5 gg., grannum 4 gg.,
grasurn 4 gg., calldu(m) 5 gg., -Icarlum 4 gg., varmu(m) 6 gg. Oftest
uten omlyd brukes adru(m) 78 gg. (odrum 30.10, 44.9), allu(m)
134 gg. (ollum 19 gg., siste 49.23), fadur 7 gg. (fodur 3.2, 69.21),
farum 10 gg. (-forum 3 gg.), hanum ca. 225 gg. (honum 37 gg.,
siste 84.33), -giafum 5 gg. (giofum 85.29), marg(h)um 23 gg. (mor-
g(h)um 5 gg., siste 79.26), sagdu(m), -ut 13 gg. (sogdu(m) 5 gg.,
siste 102.38). — Noen ord brukes omtrent lilce ofte i omlydt som
i ikke-omlydt form: dag(h)um 6 gg., doghum 4 gg., havud 20 gg.,
hovvd, hofud 15 gg., siste 82.11, mannum 41 gg., monnum 39 gg.,
siste 70.31 og 96.10.
Hægstad ville helst se bruken av omlydsløse former som et
innslag fra forelegget, men han mente også at omlyden ikke kan
ha vært fullt gjennomført i skriverens målføre. En må trygt kunne
legge større vekt på det siste momentet. En skriver ville neppe
kunnet gjennomføre skrivemåter som annur, adrum, ollum, hanum
så godt som det er gjort i håndskriftet, hvis det ikke var slik han
pieide å uttale ordene, og den konsekvente bruk av omlydsløse
former mot slutten av teksten tyder på at han også etter beste
evne prøvde å skrive uten w-omlyd. De ordene som han ofte bruker
i omlydt form, samler seg stort sett i bestemte grupper: Omlyds-
vokalen finnes særlig i forbindelse med labiale konsonanter eller
i ord der formene med eldre w-omlyd har vært dominerende,
f. eks. hofdu, hofum, monnum, svorum, lonndum, iordu. Skriveren
representerer sannsynligvis en skrifttradisjon der omlyden var langt
på vei til å forsvinne, og et vestnorsk språkmiljø med en slik ut-
vikling ligger det nærmest å søke i Bergen. De to bergenske konge-
brevene som ble nevnt ovenfor, viser et lignende forhold til u-om-
lyden. II 20 har ollum 3 gg., monnum 2 gg. og haufuum, men adrum,
ambun, Agmundr. I 88 har ollu(m) 4 gg., onnur, oskoddu, Hofum,
odru-, men mannum 2 gg., hafum 4 gg., ambun. Mikjel Sørlie har
3*