Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Side 39

37
23.2, ælldazc 23.10 og 11. Derimot brukes -z jevnt fordelt gjennom
hele teksten, mens -zt opptrer stadig oftere fra begynnelse til slutt.
Braken av -zlc (-zc) sier visstnok ikke noe om fra hvilken kant av
landet forelegget har vært, men den er omtalt her fordi den ser ut
til å være typisk for skriverens forhold til forelegget.
På de første 35 sidene brukes ikke noe spesielt tegn for spirantisk
g. Men fra s. 36 begynner gh å opptre, først temmelig sjelden,
s. 36—55 har 36 eksempler. Det første er ællighar 36.3. Siden finnes
gh oftere: 410 ganger på s. 56—100, mot slutten igjen sjeldnere:
47 ganger på s. 101—26. I de første tre fjerdedeler av 13. årh.
brukes gh for spirantisk g bare i østlandsk skrift. Men bortimot år
1300 trenger tegnet inn i all norsk skrift (se Hægstad: Innl. s. 12 f.).
Forklaringen på at gh opptrer så ujevnt i hovedh., kunne tenkes
å være at skriveren etter å ha skrevet en del av teksten er blitt
så vant til å se gh i forelegget at han tar tegnet opp i avskriften
sin. Han følger så forelegget mer og mer nøye, men mot slutten
frigjør han seg igjen fra det. Hvis gh stammer fra forelegget, vil
det si at dette har vært østlandsk. Det er interessant å legge
merke til at bruken av gh setter inn nettopp der (s. 36) hvor -zlc
begynner å opptre oftest, og det kan minnes om at w-omlyden,
som ovenfor nevnt, er særlig godt gjennomført på s. 41—-50. Dette
kunne tyde på at forelegget har vært skrevet av flere skrivere, og
at et skille i det avspeiler seg omtrent ved s. 36—40; men over-
gangen er ikke så markert at den gjør en slik antagelse nødvendig.
Hovedh. har 11 eksempler på pænn for pann. De opptrer innenfor
et begrenset strøk av teksten: Pænn 24.15, -17 og -20, 25.20, 26.29,
-37 og -38, 29.38, 33.7, 34.35, 36.8, dessuten Bæt 25.20, og dette
kunne tas som et fingerpek om at de er kommet inn fra forelegget.
I et østlandsk håndskrift ville slike former være naturlige. Men
det finnes også eksempler i vestnorske (nordvestlandske) tekster,
og både deler av moderne nordvestlandsk og Bergens bymål har
den, de.
På nyere diftongforenkling er følgende eksempler funnet: au > o:
blotum 61.3 (usikkert, kan være feilskrift, f. eks. av et bloutum i
forelegget), ogliti 79.38; æi (ei) > æ (e): leåænnde 9.16 (smign.
leidazt 78.30, med i tilføyd over linjen), mænr 36.9, lecar 59.16,
helaghrar 72.18, dessuten: eigu 57.38 og æinn 42.38, begge med i
tilf. over linjen; æy>æ: glæma 38.6, forunæti 43.20, stræat 99.39