Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Side 44

42
under nummeret AM 766 a 4°. Det inneholder et par tekster til,
skrevet av andre Ilender (se Veraldar saga. Udg. ved Jakob Bene-
diktsson, Kbh. 1944, p. XXX).
I AM 243 s fol. (trykt i sin helhet s. 191 ff.) har AM gitt flere opp-
lysninger om d og om Aubun Benediktssons befatning med hånd-
skriftet. Han forteller at det tilhørte en Jon Magnusson, som hadde
fått det i lønn for sitt arbeid en sommer hos en enke i Stafholts-
tungur, og som lånte det til Aubun Benediktsson vinteren 1696—•
97, mens denne ennå var hjemme hos sin far på Hestur. Jon Mag-
nusson, som ifølge AM «lætst vera mikill vitringur», bodde ved den
tid like i nærheten, på Kålf anes, en gård som hørte under Bær i
Borgarfjorbur (se forøvrig s. 196). Aubun Benediktsson skrev på
grunnlag av d og et papirhåndskrift som tilhørte Årni Sigurbsson
fra Grund, en avskrift hvis tekst snart bygde på det ene, snart på
det annet forelegg. (Om denne avskriften og Årni Sigurbssons
håndskrift, som begge er tapt, se s. 102 f. og særlig stemmaet s. 104.)
Siden lånte han d til borbur Jonsson da denne reiste til Danmark
(se s. 196).
Det var i 1697 borbur Jonsson, den senere prest på Stabarstabur,
reiste. Han hadde da med seg a, som han forærte AM. Trolig har
han ved samme anledning lånt ham d (se s. 14), som han så i
1703 lot ham beholde som gave.
Det er funnet følgende leselige marginalnotiser i håndskriftet:
s. 18 og 35 nederst: 141 = ion, d. v.s. Jon, og s. 68 nederst en binde-
rune for 141 og et kors hvis nederste del er et Maria-monogram,
som kan oppløses i runene A-IRH. Monogrammet finnes ufull-
endt s. 70 øverst. På s. 68 finnes dessuten noen Kristus-monogram-
mer. Det er sannsynligvis bokens eier, Jon Magnusson, som her
viser sin runekunst. Han skal jo etter AM.s ironiske opplysning
ha vært «mikill vitringur». I forbindelse med Maria-monogrammet
kan det nevnes at det s. 96 er skrevet «aue maria gracia». (Med
samme slags bokstaver er det under teksten s. 110 skrevet: «hec
nu finis aa».)
S. 38 øverst finnes: «gud uere med \>ier ion my[nn]», og s. 44
nederst med meget liten skrift: «ion minra godr», dessuten: «smatt
gengr [...]» og «ut om». Det er kanskje enken i Stafholtstungur
som her røper sine følelser overfor Jon, som hun gav boken til.
S. 45 øverst med samme hånd som tekstens: «miklar spaciur iiri