Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Page 68
66
ter midt på en side med 73.39, mens 695 b begynner med 75.11.
Det kunne tyde på at det er skrevet for å supplere q. I det hele
tatt synes det å være grunn til å tvile på at håndskriftene er skrevet
av to skrivere. Det er mulig man, som professor Jon Helgason
har gjort meg oppmerksom på, kan komme fram til løsningen av
dette spørsmålet gjennom en opplysning i Smæ III 473: «Markus
synist eptir pingbok 1683 ab hafa verib vibribinn syslumannsverk
i Borgarfjarbarsyslu, måske ekki utan settur i einstaka måli». På
den tid var Gubmundur Jonsson sysselmann i Borgarfjorbur. De
to sysselmenn har da antagelig vært sammen der i 1683, og det
kunne tenkes at Markus Snæbjornsson ved den anledning har lånt
Gubmundur Jonsson sin oversettelse (av Justus Lipsius), som denne
så har skrevet av, slik at det altså er Gubmundur Jonssons hånd,
ikke Markus Snæbjornssons vi har i 695 a-e. Men dette spørsmålet
har ikke kunnet avgjøres med sikkerhet i Oslo.
AM 703 VI 7, 4°, et papirblad med sitater fra forskjellige skrif-
ter om enhjørnings- eller narhvalstenner. Stykket om ndhvalr,
16.12-23 finnes her i fri gjengivelse med overskriften «Vr speculo
Reg. sem vier kollum». Bladet har påskriften «Hr Gudbr. Til Hr
Oddz E. S.» Avsenderen er Holarbispen Gubbrandur Porlåksson
(1571—1627) og mottakeren Skålholtsbispen Oddur Einarsson
(1589—1630).
AM 904, 3, 4°, en avskrift med AM. s hånd av et bruddstykke
av en latinsk gjengivelse av Kgs. Teksten gjenforteller fritt og
sterkt forkortet stykker svarende til 13.34—14.37, 12.3-23, 21.29—
23.33 + en setning som refererer seg til historien om Kevinus
24.11 ff. Bruddstykket er utgitt av Gustav Storm i Arkiv I, 1883,
s. 110—112.
Under teksten har AM skrevet: «Reliqva desiderantur, et heie
scriba substiterat, nam restat in pagina vacuum puræ membranæ,
nunqvam inscriptum». AM.s forelegg har altså vært på pergament.
På en lapp som er heftet til avskriften, har han notert: «Var i bland
Bartholomæus Jacobsens papirer».
Da forelegget jo ikke behøver å ha vært oversetterens original,
kan oversettelsen, som Storm bemerker, ha vært fullstendigere.
Men innledningsordene tyder på at den har begynt med dem: