Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Page 81
79
sesvokalene etter vokalharmoniens regler, muligens med visse sær-
regler som visstnok også kan skimtes i hovedh.: e etter u, og u
etter æ.
Det er rimelig å tenke seg at håndskriftet er skrevet i eller i
nærheten av Bergen. Med en slik stedfesting kan formen mestara
131.19 stemme. Fra hovedh. skiller a seg særlig ved at yngre
w-omlyd er vel gjennomført.
RA 58 B (av Finnur Jonsson og i det følgende betegnet e),
pergament, består av 6 bladstykker. De har hørt til 2 blad av et
tospaltet håndskrift, som har vært ca. 18x14 cm. Fragment 1
inneholder nederste del av det første blads indre spalte og en remse
av den tilsvarende del av ytre spalte; siste linje av indre spalte
er skåret bort, og øverste del av spalten (20 linjer) mangler. Frgm.
2—4 inneholder tilsammen hele ytre spalte; enkelte bokstaver mot
indre marg er skåret bort. Frgm. 5—6 inneholder nederste del av
ytre spalte av et annet blad. Mellom 5 og 6 er en linje skåret bort
på recto-siden og den tilsvarende linjen skadd på verso-siden.
Bladene er skrevet av én skriver. Bl. 1 svarer til 82.32 i augliti —
84.5 biugguz med en lakune (de nevnte 20 linjer) svarende til 83.30
avoxt — 83.40 ivan. Bl. 2 svarer til 109.3 villdi — 109.29 er.
De seks bladstykkene er funnet i bindet om fogedregnskap fra
Hardanger 1637 og Sunnmøre 1637 og 1638.
Teksten er utgitt i Kgs 1945, s. 143—44 og faksimile finnes i
Kgs 1947.
I fortalen til Kgs 1848 sies det at fragmentene har tilhørt «en
god Codex, rimeligvis skreven paa Island i Begyndelsen af det
14de Aarhundrede» (p. XIV). Finnur Jonsson mener derimot at
håndskriftet «uden tvivl» er skrevet i Norge. Tiden setter han til
«omkr. 1300» (Indl. s. 28).
Som det siden skal vises, har e tekstmessig sin plass blant de
islandske håndskriftene (se s. 142 f.). Det har derfor stor betyd-
ning å få fastslått dets alder og hjemsted så nøye som mulig.
I Kgs 1945, p. XIII regnes det med at teksten er norsk, i et
målføre fra den nordlige del av Sørvestlandet, og skrevet kort etter
1300. Her skal denne oppfatningen nærmere begrunnes.
Et alderdommelig trekk hos skriveren er bruken av angelsaksisk
v (/), som han er fullt fortrolig med, selv om v er begynt å tape