Bibliotheca Arnamagnæana - 01.10.1952, Side 82

80
terreng i konkurransen med u (v brukes aldri). I intervokalisk
stilling brukes y 9 gg., i ord som geya 143.12 og 144.10 liyi 144.2
og -33; u brukes, foruten i navnene Eua og Dauid, i yuir 143.16
(3 gg.) og leyui 144.2 (3 gg.); f brukes ikke. Oftest brukes y i frem-
lyd, 35 gg., mot u 25 gg.
Etter konsonant brukes så godt som bare u. 3 ganger er y notert:
Hyi 143.17, staryi 143.38, bolyiz 144.7.
I all norsk skrift gikk y av bruk i begynnelsen av 14. årh., og
også i islandsk, der y aldri fikis så fast fot, forsvant den ved denne
tid (Spehr s. 34—38).
Om bruken av y og u for konsonantisk u kan det tilføyes at den
regelen som her kommer klart fram, v (/) i fremlyd, u etter kon-
sonant, innen Norge er særlig karakteristisk for sørvestlandsk. Men
også i flere av de eldste islandske håndskriftene finner vi regelen
v-, -u- mer eller mindre godt gjennomført (se L. Holm-Olsen:
Pamphilus, Oslo 1940, s. 64).
Videre kan nevnes at skriveren noen ganger bruker en a med
åpen overdel, skjønt den lukkede a er hans vanlige tegn. Hans /
er en angelsaksisk / av den type som Spehr beskriver som karak-
teristisk for sørvestlandsk, og som også brukes i islandsk skrift,
spesielt i første halvdel av 14. årh. Nederste arm er rett, øverste
skråner oppover med nedbøyd og fortykket avslutning. Den lukkede
type, som i Norge biir vanlig omkr. 1300, på Island et halvt år-
hundre senere, forekommer ikke (Spehr s. 61—66, Hægstad: Innl.
s. 9—12). Skrivemåten gh for spirantisk g finnes det heller ikke noe
eksempel på. gh er fra den eldste tid i bruk i østlandsk og biir vanlig
i all norsk skrift omkring 1300. I begynnelsen av 14. årh. viser gh
seg også i islandsk og er vanlig i diplomene etter 1350 (Hægstad:
Innl. s. 12—13 og II 2.3, s. 60).
Av yngre trekk i teksten kan nevnes at d er tatt i bruk for eldre
d. Bare 5 ganger er d notert, i naudsynium 144.16, idran 144.26
og -28, Gud 144.28, bad 144.30. I Norge biir d for d mer og mer
vanlig omkr. 1300, og islandsk skrift følger etter i 14. årh. slik at
d er enerådende omkring 1400 (Hægstad: II 2.3, s. 57).
Refleksivendelsen er oftest -zt (8 gg.), -z brukes 2 gg. -zt avløser
i løpet av første halvdel av 14. årh. -z i norsk skrift. I islandsk
trenger -zt inn ved siden av -z i samme tidsrom (Noreen: Altisl.
Gramm. 4. Aufl. § 544, 4; Hægstad: II 2.3, s. 126 og 134).